Polens regjering på tynn is?

Polens statsminister Mateusz Morawiecki er den første stats- eller regjeringssjefen i EU som møtte Marine Le Pen, den fremste ytre-høyrekandidaten foran neste års presidentvalg i Frankrike. Det skjedde i oktober. I begynnelsen av desember møttes de igjen. Nå var ikke møtestedet Paris, men Warszawa, og vertskapet var det nasjonalkonservative regjeringspartiet PiS (Rett og Rettferdighet). Le Pen ble fraktet fra flyplassen i kortesje. Anledningen var «The Warsaw Summit», der representanter fra høyrepartier i 13 EU-land satt hverandre stevne. Partiene deres ligger til høyre for de tradisjonelle konservative og kristeligdemokratiske partiene og tilhører to ulike partigrupper i EU-parlamentet. En av sakene «toppmøtet» skulle drøfte var en sammenslåing av de to.

Den ene gruppen er De europeiske konservative og reformister (ECR), som ble dannet av polske PiS og de britiske konservative, i 2009. I og med Brexit mistet PiS sin viktigste samarbeidspartner i EU. Den andre gruppen er Identitet og Demokrati (ID). Det kan være vanskelig å få øye på hva som skiller de to gruppene som nå møttes i Warszawa. De er begge euro-skeptiske og anti-føderalistiske, og de vektlegger såkalte tradisjonelle og nasjonale verdier. Hvis de to gruppene hadde slått seg sammen, ville de med sine 133 representanter blitt den tredje største i EU-parlamentet. EU-skepsis er altså ikke noen marginal størrelse i EU.

Og partiene som møttes i Warszawa er betydningsfulle i hjemlandene sine. Her var Fidesz fra Ungarn, Vlaams Belang fra Belgia, EKRE fra Estland, Rassemblement National fra Frankrike, VOX fra Spania og Sannfinnene. Til tross for et temmelig likt syn på grunnleggende spørsmål, ble det ingen sammenslåing til én EU-gruppe. Det endte med en erklæring om tettere samarbeid. Den euro-skeptiske, suverenistiske høyrefløyens partier rivaliserer om status og posisjoner i EU-systemet. I tillegg er det noen spørsmål som splitter dem. I særdeleshet gjelder dette synet på Russland.

I Polen sitter det historiske minnet om hvordan det var å være underlagt Russland i blodet. Det gjelder så vel den tsaristiske som kommunistiske versjonen. Russlandsvennlige synspunkter må man svært langt ut ytterst til høyre for å finne, – langt til høyre for PiS. Ellers finner man det bare blant en og annen politisk eksentriker. Opposisjonen har brukt det for det det er verdt at PiS var vertskap for Putin-vennlige politikere som Viktor Orbán og Le Pen. PiS selv gjorde det samme da Donald Tusk var statsminister og kommuniserte pragmatisk med Russland der det gikk an og var til fordel for Polen. Tusk er nå leder for det største opposisjonspartiet.

Trass i uoverensstemmelser er det likevel liten tvil om at partiene fra Warszawa-møtet vil støtte opp under Polen og Ungarn når disse to landene blir presset av EU-institusjonene til å holde seg til EU-traktaten. Disse to landene anses som verstinger i EU selv om det også er andre land som på ulikt vis ikke lever helt etter boka. De polske nasjonalkonservative er drevet av en fast idémessig overbevisning. De går derfor høyt ut på banen i møtet med EUs krav om rettsstat og deltakelse i europeisk samstyre, og de blir møtt deretter.

Grunnleggende er at de nedtoner Opplysningstidens ideal om individet som bærer av rettigheter til fordel for det kommunitaristiske idealet om individets tilknytning til organiske fellesskap som familien, trosretningen og nasjonen. Dertil kommer at de deler den populistiske forestillingen om at det finnes et «sant folk» stilt opp mot de «umoralske, korrupte og parasittære elitene». Disse elitene er kosmopolitiske, mer forpliktet av internasjonale trender og avtaler enn av hva som gjelder som rett og riktig i «det sanne folket». Erklæringen fra Warszawa-møtet hadde da også referanser til «selvutnevnte eliter» som styrer Europa utenfor demokratisk kontroll. Slik kontroll kan bare utøves på nasjonalstatsnivå, heter det. Derfor vil de nasjonalkonservative ha et mye mindre tett samarbeid. Mer selvstyre og mindre samstyre gjør det også mulig å skjerme seg mot det man mener EU legger opp til gjennom likestillingspolitikken, nemlig en oppløsning av den tradisjonelle familien.

Det at PiS er så ideologisk drevet, gjør at partiet kommer til å leve farlig ved framtidige valg. Alle målinger av polakkers holdninger viser massiv oppslutning om EU-medlemskapet, mellom 80 og 90 prosent. De er faktisk de største tilhengerne av alle i EU. PiS er også tilhengere, men politikken deres setter medlemskapet i fare. Det minner opposisjonen velgerne om.

Velgerne deler heller ikke PiS’s frykt for en mer liberal livsstilspolitikk. Hvis man tar synet på homoseksualitet som indikator på hvor progressiv man er, har det skjedd endringer i Polen. Mens bare fem prosent mente dette var «en normal ting» i 2001, er tallet nå 23 prosent. Litt over halvparten mener nå det er et «avvik fra normen, men må tolereres». De som mener homoseksualitet er «unormalt og ikke må tolereres» er 17 prosent, mot 41 prosent for 20 år siden. Tilsvarende tall finnes for abort. Folk flest engster seg ikke for at EU skal påtvinge dem «gender-ideologi», som PiS kaller arbeidet for å styrke rettighetene til barn, kvinner og seksuelle minoriteter.

Så PiS beveger seg på tynn is både hjemme og ute. EU-institusjonene har begynt å bruke økonomiske virkemidler. Polen mottar årlig mer enn tolv milliarder mer fra EU enn de spytter inn. Også Norge bidrar. I perioden 2014-21 vil Polen etter planen ha mottatt 809,3 millioner euro i EØS-midler. Uten EU-midler ville ikke den polske regjeringen vært i stand til å finansiere velferdsstaten, sysselsettingstiltakene, den kraftige økningen i forsvarsutgiftene og håndteringen av covid-19.

I september ila EU-domstolen Polen en bot på en halv million euro per dag. Da gjaldt saken et dagbrudd for kullkraft i den sørvestlige delen av landet. Den tsjekkiske regjeringen hadde klaget Polen inn for domstolen fordi de kunne påvise miljøskader på sin side av grensa.

I oktober ga den samme domstolen Polen dagbøter på én milliard per dag så lenge landet ikke har opphevet disiplinærkammeret for dommere. Innføringen av dette kammeret er bare én av mange endringer PiS har gjennomført de siste årene og som svekker rettsapparatets uavhengighet. I et nasjonalkonservativt perspektiv er disse reformene nødvendige fordi de svekker de innarbeidede elitenes makt. Dommerne er forhenværende kommunister og deres etterkommere, hevder PiS. I tillegg inngår det i nasjonalkonservativt tankesett at det ikke bør være så mye som hindrer flertallets maktutøvelse. Derfor har det vært viktig å få kontroll over Høyesterett og Grunnlovsdomstolen. Slik kontroll er i strid med EU-traktaten. Akkurat disiplinærkammeret har statsminister Morawiecki nå lovet å avvikle, men som del av en større opprydding av rettsapparatet.

Polen har også rett til et tilskudd på 24 milliarder euro og et lån på 34 milliarder euro fra EUs gjenoppbyggingsfond etter pandemien. Her er vilkåret at mottakerlandene respekterer rettssikkerheten. Hvor mye slike trusler virker, kan diskuteres. Også etter denne avgjørelsen fra de europeiske stats- og regjeringssjefene ignorerte Polen dommene fra EF-domstolen. Virkningsfullt blir nok EU-presset først når euro-kranene fra Strukturfondet og Landbruksfondet blir skrudd igjen.

Det er valg til nasjonalforsamlingen høsten 2023. Mye kan skje innen da. Andre land kan få euro-skeptiske populistregjeringer og Polen derfor nye allierte. Marine Le Pen kan komme til å erstatte de britiske konservative som den viktigste støttespilleren for PiS utenom Ungarn. EU kan bli tilbakeholden med sanksjoner ettersom mange land har nasjonalkonservative og høyrepopulistiske partier i framgang.

På den annen side kan regjeringsslitasje ramme PiS. Og viktigere: De polske velgerne er i økende grad i utakt med sentrale deler av PiS-ideologien. Når dette partiet fremdeles er størst, har det å gjøre med folkelig appell, noe de store opposisjonspartiene mangler. Dessuten er folk ganske fornøyd med PiS’ velferdspolitikk. Muligens vil stadig flere se at mye av velstanden i Polen skyldes overføringer av EU-midler, åpne grenser og deltakelse i europeisk samarbeid på nær sagt alle områder.

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med kristoffer@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.