Polske nasjonalkonservative i valgkamp mot Tyskland og Ukraina
Siden 2015 har Polen vært styrt av en nasjonalkonservativ allianse. I spissen for denne regjeringen står partiet Rett og Rettferdighet (Prawo i Sprawiedliwość – PiS). Mye tyder på at de kan vinne valget den 15. oktober. Utenrikspolitisk har valgkampen vært preget av forholdet til Ukraina og Tyskland.
Etter 24. februar 2022 framstod Polen fra sin mest ridderlige side på den internasjonale arenaen. Polen gikk nå i bresjen for hardest mulige sanksjoner mot Putin-Russland og mest mulig våpenhjelp til den ukrainske naboen. Landet tok i tillegg imot én million ukrainere på kort tid. Hadde vi ikke visst bedre, kunne vi blitt forledet til å glemme Polens rolle som urokråke på den europeiske arenaen.
I mellomtiden har støtten til Ukraina blitt et politisk omstridt tema. Deler av valgkampen har vært preget av dette, noe som ikke minst har blitt drevet fram av et utfordrerparti på ytterste høyre fløy. I tillegg har den nasjonalkonservative regjeringen, som vanlig, forsøkt å spille på anti-tyske stemninger.
I polsk utenrikspolitikk trumfer skepsisen til Moskva det meste. Det gjelder tverrpolitisk. Kun på den virkelig ytterste, nøgne høyrefløyen og blant én og annen politisk løsgjenger, finnes pan-slaviske og pro-moskovittiske holdninger. Dermed vil støtten til Ukraina være unison så lenge saken dreier seg om Ukraina mot Russland.
Når temaet er polsk-ukrainske forhold, blir saken en litt annen. Da stikker den nasjonalkonservative kloa fram. De nasjonalkonservative – og ikke bare i Polen – gjør et poeng av at de er best på å sette egen nasjon først. Og de lykkes langt på vei med å framstille det som om de er alene om å prioritere interessene til den vanlige polakk. I denne framstillingen bryr opposisjonen i sentrum og til venstre seg mest om de som står utenfor, det være seg flyktninger eller tyske politikere. Dermed lykkes PiS med å få opposisjonen til å jobbe i motbakke når denne krever at Polen skal inngå – og etterleve – internasjonale forpliktelser om slike saker. Suverenisme – skepsis til forpliktende overnasjonalt samstyre – er én av de politiske pilarene de nasjonalkonservative står på.
Suverenismen er tett forbundet med en manglende vilje til å avstemme egne interesser mot utlendingers interesser. Det er «Polen først». Det gjelder også i forholdet til Ukraina. Problemene Ukraina har hatt med å utføre landbruksvarer sjøveien over Svartehavet siden invasjonen i fjor, har gjort at nabolandene i EU har blitt transittland. Det har vist seg at en del av eksportvarene har blitt igjen i disse landene, noe som har ført til en dramatisk nedgang i prisene. Polske bønder har naturlig nok reagert. Dette er en gruppe velgere der PiS-partiet har massiv oppslutning (60-70 prosent).
Polen og fire andre transittland fikk i april i år EU med på midlertidige restriksjoner i importen av ukrainske landbruksprodukter. Disse restriksjonene opphørte i september, og Polen sammen med Slovakia og Ungarn innførte ensidige restriksjoner. Reaksjonene fra ukrainske myndigheter var sterke, og viste liten forståelse for de reelle problemene transitten hadde påført nabolandene.
I det hele tatt er det nok en tendens til at ukrainske myndigheter ikke utviser særlig forståelse for at den europeiske solidariteten de nyter godt av, faktisk har en pris i disse landene. Mens andre europeiske land kvier seg for å påpeke dette, var ikke den polske statsministeren, Mateusz Morawiecki, sein om å bite tilbake. Nå stod det om interessene til den vanlige polakk. Han erklærte at Polen ikke lenger ville sende våpen til Ukraina. Nå ville man heller satse på eget forsvar og kjøpe moderne våpen.
Utsagnet fra Morawiecki var et ekko av hva utfordrerpartiet ytterst til høyre hadde krevd lenge. Det dreier seg om partiet Konfederacja, som gjør det bedre på målingene enn de noensinne har gjort tidligere. Dette partiet spiller også på innvandringsmotstand, som i deres tilfelle også omfatter ukrainske migranter. Ett av slagordene deres er «Stopp ukrainifiseringen av Polen».
En annen pilar for PiS er minnepolitikk. Den går ut på å sveise befolkningen sammen i forestillingen om at egen nasjon har vært et offer gjennom historien, men at man har frambrakt helter og martyrer. Litt drahjelp får de av faktiske forhold. Øst i verdensdelen vår er det jo rikelig med materiale å bygge offerrollen på. Polakker har for eksempel blitt massakrert av ukrainske så vel som tyske nasjonalister. Men minnepolitikken går ut på å slå fast én, unyansert sannhet og deretter bruke den til å framsette krav.
Mellom Polen og Ukraina pågår det en minnepolitisk feide om massakrene på den polske befolkningen i det nazistisk-okkuperte Øst-Polen i 1943-44. Massakrene var det ukrainske nasjonalister som stod bak, og den polske nasjonalforsamlingen har vedtatt at drapene er å betrakte som et folkemord. Ukrainsk minnepoltikk regner de samme nasjonalistene som nasjonale helter, drevet av ønsket om en selvstendig ukrainsk stat.
Når det gjelder forholdet til nabolandet i vest, er de nasjonalkonservatives retorikk tilnærmet krakilsk. Valgkampen har vært spekket med harde utfall mot Tyskland, gjerne kombinert med hets rettet mot lederen for det største opposisjonspartiet. Den EU-vennlige opposisjonslederen Donald Tusk blir ofte avbildet gjennom tegninger og fotoshopping iført tyske nazi-uniformer. Han er nemlig en lakei for Tyskland, ifølge PiS.
Midt oppe i den største europeiske krisen siden den andre verdenskrig, velger det nasjonalkonservative regimet i Warszawa altså å framstille Tyskland som Polens fiende. I fjor høst vedtok den polske nasjonalforsamlingen å kreve krigserstatninger fra Tyskland på til sammen 15 billioner (!) kroner. Når opposisjonen ikke støttet dette forslaget, kunne de nasjonalkonservative nok en gang framstille seg som de eneste som forfølger polske interesser.
Opposisjonen består rettsstatsorienterte konservative, liberale og sosialdemokrater. Skulle de vinne valget den 15. oktober, vil forholdet til Tyskland og Ukraina gå fra symbolsk konfrontasjon til tillitsfullt samarbeid og problemløsning.
For videre lesing:
Den norske Atlanterhavskomité, Tankesmien Agenda og Europabevegelsenarrangerer valgvake på Youngs i Oslo under det polske valget 15. oktober. Det blir program fra kl. 19-21 og muligheter for å følge valgsendingen.