Putin og Stalin-nostaligen: Drømmer om Jalta-avtalen 2.0

Innledning

Denne uken som snart ligger bak oss, vil nok bli nevnt i historiebøkene selv om ingen enda vet det endelige utfallet. Putin har på brutalt vis utfordret dagens sikkerhetsarkitektur i Europa gjennom en voldsom styrkeoppbygging langs Ukrainas grenser og ved å presentere USA/NATO for en rekke uakseptable krav. Dette er et gufs fra den kalde krigen, et forsøk på å skru klokkene tilbake til før Sovjetunionens fall i 1991. Putin forsøker å skremme Europa til innrømmelser.

Jalta-avtalen fra 1945 ga Stalin grønt lys til å dominere Øst-Europa. I 1991 falt Sovjetunionen sammen. Putin har i nærmere 20 år hatt som imperialistisk prosjekt å tvinge tilbake under Russland det han mener gikk urettmessig tapt i 1991. Stridens kjerne er egentlig hvor linjen skal trekkes mellom demokratiske land og et diktatorisk Russland i den delen av Europa som kan kalles det post-sovjetiske området.

Putins oppkonstruerte virkelighet

Kremls fortelling er at Russland tidlig på 90-tallet muntlig skal ha blitt «lovet» at NATO ikke skulle «ekspandere» østover. Det er lite eller ingenting som tilsier Russland har blitt lovet noe som helst av denne karakter. Dette har vært bekreftet av flere sentrale personer, bl.a. Gorbatsjov, og i tillegg støttes dette av dokumenter som nå er avgradert. Videre undertegnet Russland i 1997 «The Founding Act» med NATO og i 2002 Avtalen om arbeidet i NATO-Russlandrådet. Ingen av disse dokumentene inneholder noe som helst om Russlands syn på eventuelle nye NATO-medlemmer.

Det er imidlertid en rekke dokumenter som faktisk finnes, som Russland har signert og som Kreml hele tiden forbryter seg mot, både bokstav og intensjon; Helsingforsavtalen (1975), Parisavtalen (1990) og OSSE-avtalen om Europeisk sikkerhet (1999), for å nevne noen. Disse setter rammene for Europas sikkerhetsarkitektur i dag.

Det er heller ikke slik at NATO har «ekspandert» østover. Dette gir helt feil assosiasjoner. Land i Sentral- og Øst-Europa har aktivt søkt medlemskap i NATO fordi ingen av dem stoler på Russland. Landet har en lei uvane med å føre krig mot sine naboer, ulovlig okkupere andre staters landområder, og i tillegg forsøke å dominere det politiske liv i nabolandene. Derfor er det et stort flertall også i Ukraina som ønsker seg NATO-medlemskap. Ukraina ønsker å forbli et demokratisk og fritt land. Dette liker Putin dårlig.

Putins kravliste

Putin legger opp til en fullstendig endring av det strategiske bildet i Europa. Han krever bl.a. at NATO trekker seg ut av territoriet til alle østeuropeiske land, dvs. NATO skal reverseres tilbake til slik det var frem til 1997. Militær aktivitet skal heller ikke kunne finne sted i de nevnte områdene og i NATOs partnerland, som f.eks. Ukraina og Georgia. I praksis betyr dette en avvikling av hele NATOs partnerskapsordning. NATO skal også forplikte seg til aldri å utvide listen av medlemsland. USA og Russland skal ikke utplassere atomvåpen utenfor eget territorium hvilket ville gi Russland monopol på atomvåpen på Det europeisk kontinent utenom et fåtall gamle franske. I praksis ville alt dette bety å innrømme Russland innflytelsessfærer, en deling av Europa mellom øst og vest. Russland foreslår rett og slett at landet skal gis anledning til å være med å bestemme andre staters politiske innretning, særlig hvis de har felles grense.

Møterekken Genève - Brussel - Wien

Både under møtet i Genève mellom USA og Russland, og mellom NATO og Russland, ble samtlige av Putins mest sentrale krav avvist. USA har maktet å bygge en sterk enighet om at nå står vi sammen. I tillegg ble det uttrykt enstemmig støtte til Ukraina. Møtet i 57-formatet i OSSE førte ikke til noen nevneverdige endringer.

Om det blir nye møter mellom USA/NATO og Russland er foreløpig ikke avgjort. USA/NATO har lagt frem forslag til videre diskusjoner som f.eks. missiler i Europa, nedrustning, tillitsskapende tiltak ved øvelser, demilitarisering av grenseområdene nær Ukraina og russisk tilbaketrekning fra ulovlig okkuperte områder i Moldova, Georgia og Ukraina.

Avsluttende betraktninger

Dette er den mest alvorlige krisen i Europa siden den kalde krigen. Det første man kan lære av dette er at i europeisk sikkerhet er det aldri noe permananent. Sovjetunionen skapte også kriser for å endre på tidligere sikkerhetsarkitekturer, som Berlin-blokaden (1948-1949) og Berlin-krisen (1958-1961). Dette førte til lengre perioder med høyere spenning i Europa, dog uten at Kreml fikk viljen sin. Uansett utfallet av denne krisen kan Europa igjen stå overfor en lengre tid med høyere spenning.

Igjen er det blitt demonstrert at når det gjelder sikkerhet i Europa er det først og fremt USA dette henger på. Selv med fransk presidentskap i EU er unionen egentlig helt usynlig. Europas desperate avhengighet av USA når det drar seg til er igjen tydelig kommet til uttrykk. Et lite gufs fra den kalde krigen har en edrueliggjørende virkning på de fleste.

Det tredje er at Putin kan - hvis han vil - gå bortenfor diplomati, akseptere det sanksjonene måtte bringe og bruke militærmakt mot Ukraina. Putin har valgt å ikke true noe NATO-land i sitt forsøk på å endre sikkerhetsarkitekturen, hvilket egentlig ville være det logiske. Imidlertid, i dag er ikke det en troverdig trussel. Dette understreker at i overskuelig fremtid er den viktigste politiske oppgaven i Europa å håndtere forholdet til USA slik at NATO-pakten forblir troverdig, og i tillegg bygge opp egne militære kapasiteter betydelig.

Videre lesning

Foreign Affairs, Stephen Kotkin: Russia's Perpetual Geopolitics: Putin Returns to the Historical Pattern

New York Times, Anton Troinaovski: Putin's Next Move on Ukraine Is a Mystery. Just the Way He Likes It.

The Kyiv Independent, Kurt Volker: Don't let Russia fool you about Minsk agreements

Brookings, Steven Pifer: Did Nato Promise Not to Enlarge? Gorbachev Says "No"

The Washington Quarterly, Mark Kramer: The Myth of a No-NATO-Enlargement Pledge to Russia

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med kristoffer@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.