Reductio ad Erdoğan

Opposisjonen har rett, mye står på spill. Etter 20 år ved makten, har regjeringspartiet AKP og dets ledestjerne Recep Tayyip Erdoğan begynt å miste uovervinnelighetens glans. Frem til februar i år var det få som levnet den mindre karismatiske lederen for opposisjonspartiet CHP, Kemal Kılıçdaroğlu, noen sjanser for å vinne presidentvalget nå på søndag. Til tross for at President Erdoğan har ledet landet fra krise til krise de siste årene, med et utall av økonomiske, sikkerhetspolitiske og vanlige politiske kriser, var det vanskelig å se for seg hvem som skulle kunne slå ham ved valget. En viktig del av AKPs suksess har vært å spille opposisjonspartiene og deres velgere opp mot hverandre. En opposisjon som ikke klarer å samle seg om én kandidat er ikke særlig farlig. I så måte har Kılıçdaroğlu utgjort liten fare for Erdoğan. Han har i større grad vært opptatt av å tekkes egne partimedlemmer og kjernevelgere, enn å innta posisjoner som kunne appellere videre.

Dette endret seg da jordskjelvet traff sør-Tyrkia i begynnelsen av februar og Erdoğan knapt var å se. Minst 60 000 mennesker døde og omkring en million ble hjemløse. Hjelpeinnsatsen tok tid, folk døde i ruinene, og telt og mat lot vente på seg. I motsetning til Erdoğan besøkte Kılıçdaroğlu tidlig de jordskjelvrammede områdene. Han evnet å gjøre dette på en måte som bare implisitt kritiserte Erdoğans innsats. Siden den tid har han fremstått som en langt mer troverdig kandidat med bredere appell. Valgkampanjen har vært drevet i allianse med fem andre partier, og sentralt i kampanjen står et forsøk på å omdanne det tyrkiske politiske systemet. Ut skal personkultus og en politikk drevet på bakgrunn av Presidentens særinteresser, og inn skal brede forlik, koalisjoner og en roligere og mer avveid form for politikk. Der Erdoğan og AKP systematisk har latt flertallets interesser (ofte legemliggjort i Erdoğans interesser) overkjøre mindretallet, og i liten grad beskyttet individer og grupper mot statlige overtramp, har alliansen det motsatte som sitt politiske budskap. Det er inkluderende og favner bredere enn Kılıçdaroğlu tidligere har gjort. Alliansen har dessuten en overgang fra president-styrt republikk til parlamentarisk republikk som del av sin fellesplattform.

Men hvordan kommer Tyrkia til å se ut dersom opposisjonen vinner? For det første er det ikke sikkert at Erdoğan kommer til å gi fra seg makten. Da han tapte i juni 2015 skrev han ut nyvalg uten at parlamentet ble satt. Dette kan skje igjen. Om de faktisk kommer til makten, vil alliansen først og fremst ha to utfordringer. Den første er at de mange polariserende utspillene AKP har spesialisert seg på lett vil treffe midt i koalisjonen, og når de faktisk skal fatte politiske beslutninger i betente saker, vil det kreve stor politikerkunst å holde alliansen samlet. Det andre problemet er hvordan man fornyer samfunnskontrakten etter at AKP systematisk har brutt den ned over to tiår. Det vil nødvendigvis bli noen korrupsjonssaker, men hvor mange er vanskelig å vite. Blir det for mange, risikerer man at statsapparatet rives i filler. Blir det for få, får man ikke et tydelig brudd med AKPs tid ved makten. Det vil være vanskelig for legitimiteten i Kılıçdaroğlus prosjekt, som først og fremst vinner velgere på å være alternativet til AKP og Erdoğan.

Som del av denne nye eller fornyede samfunnskontrakten står spørsmålet om klientelisme. Regjeringspartiet AKP er gjennomsyret av Erdoğans klientelisme, og alt fra statsapparat, via akademia og næringsliv til domstoler er påvirket av dette, og har folk som har fått jobbene sine gjennom forbindelser til eller i AKP. Hvor langt skal man gå i renske disse ut? Og hvilke prinsipper skal man legge til grunn for å erstatte dem? Flinke folk utenfor AKPs nettverk klager stadig sin nød over hvordan folk som er dårligere kvalifisert enn dem får jobbene, mens de selv blir forbigått. Vil erstattere finnes blant folk med forbindelser til Kılıçdaroğlus rekker, eller vil man klare å innføre mer meritokratiske styringsprinsipper? Dette kompliseres ytterligere av at mange vil måtte begynne relativt raskt, og da er det lett å falle for fristelsen det er å ansette noen av sine egne. Hvis de gjør dette, står opposisjonen i fare for å gå bort fra sine prinsipper og delegitimere seg selv relativt raskt. Med andre ord står valget ikke bare mellom Erdoğan og Kılıçdaroğlu, men også mellom hvilke prinsipper Kılıçdaroğlu faktisk klarer å styre etter dersom han skulle få makten.

Den siste, og kanskje aller viktigste, utfordringen er at der Erdoğans politiske karriere er symbiotisk med Tyrkias døgnkontinuerlige nyhetsdekning og fremveksten av klikkstyrte nettaviser, er Kılıçdaroğlus appell at han ikke står for denne formen for politikk. Med Erdoğan fremstår handlekraft som en funksjon av hvor ofte han klarer å komme på forsiden med ett eller annet initiativ. Resultatet har blitt en frenesi av tiltak, utspill og kontroverser. Dette setter agendaen. Erdoğan er en handlingens mann. Han handler som regel uten øye for negative konsekvenser, men ting skjer hele tiden. Dersom Kılıçdaroğlu og hans sekspartiallianse mener alvor om å være et parti for alle, vil det kreve langt mer lytting, langt mer dialog og langt mer forankring av politikk – uten at det nødvendigvis kommer all verdens politikk ut av det. Og den politikken som kommer ut av det – forbedrede demokratiske institusjoner, mindre nepotisme, oppstramming av byggeforskrifter – er i utgangspunktet ikke noe som gir tydelige effekter på kort sikt. Konsekvensene av en overveid og gjennomtenkt politikk kan godt ta noen år å få øye på.

I utenrikspolitikken kan dette få noen interessante utslag. Erdoğans stadige utspill skaper en jevn strøm av overskrifter. De setter den politiske agendaen og får Erdoğan frem i lyset. Videre gjør de Tyrkia til et land man – på godt og vondt – må ta hensyn til. Dette er en kilde til stolthet for mange tyrkiske velgere. Men det gjør det også mulig for allierte i NATO og samarbeidspartnere i EU å avfeie tyrkiske synspunkter som urimelige og utelukkende grunnet Erdoğans uforutsigbarhet. Dermed overser nok mange hvor kompliserte relasjonene kommer til å være etter at AKP mister makten – enten det blir i år eller ved en senere anledning. Slik politisk analyse har en lei tendens til å komme med reductio ad Erdoğan-forklaringer, og kan aktører i internasjonal politikk feilaktig komme til å se mer reelle og vidtrekkende interessemotsetninger som noe som blir borte bare Erdoğan mister makten.

Det som er ganske sikkert er at uansett hvem som kommer etter, vil vedkommende være mer avhengig, og dermed også mer lydhør, for rådgivere og innsigelser mot egen politikk. Derom dette blir Kılıçdaroğlu kommer disse rådgiverne garantert til å være høyt kompetente og profesjonelle, enten det er økonomer, jurister eller diplomater. Det vil gi en viss treghet i beslutningene, men sannsynligvis også en større forutsigbarhet. Tyrkias internasjonale partnere vet kanskje ikke hvem Kılıçdaroğlu er, og bekymrer seg kanskje for hva han vil finne på, men sannsynligvis vil den analyseformen som reduserer alle spørsmål til hva som foregår inne i presidentens hode komme til å bli avleggs. Vinner opposisjonen vil nok offentligheten på godt og vondt få ta langt større del i beslutningene som fattes. Hvorvidt det vil gi større legitimitet eller bare mer offentlig skittentøyvask gjenstår å se.

For videre lesing:

- Turkey likely to face political instability post elections

I samarbeid med Tankesmien Agenda arrangerer vi "Tyrkisk valgvake" på Youngs, fra kl. 19.00, søndag 14. mai!

Finn mer informasjon om valgvaken her:

Tyrkisk valgvake - 14. mai