Religion, makt og kampen om Saudi Arabias fremtid

Atlanterhavskomitéen publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av Den norske Atlanterhavskomités samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med andreas@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.

For litt over ett år siden, under den økonomiske konferansen FII (Future Investment Initiative) i Riyadh, lovet Saudi Arabias kronprins Muhammad bin Salman til et publikum av internasjonale investorer at han ville drive landet ”tilbake” til et mer moderat islam. Ifølge kronprinsen utgjorde 1979 og den islamske revolusjonen i Iran et vendepunkt i saudisk historie, og noe som førte til at landet ga større spillerom for en rigid forståelse av islam under et lederskap med mangel på kjennskap til hvordan det best skulle håndteres. Nå lovet kronprinsen en gang for alle å gjøre slutt på det han kalte en unormal tilstand som har preget det saudiske samfunnet i over 30 år.

Siden har Saudi Arabia og omverdenen vært vitne til en rekke sosiale reformer som tidligere var uhørt. I landet der musikk og kjønnsmiksing i det offentlige rom var forbudt, har en ulike underholdningsinitiativer blitt arrangert under statens nyopprettede underholdningsdepartement (GEA), den seneste med opptreden av selveste Mariah Carey til et publikum bestående av både menn og kvinner. Siden 2016 har det beryktede moralpolitiet mistet sin tidligere myndighet til å arrestere eller avhøre personer, kvinner får endelig lov til å kjøre bil og deler av vergesystemet som gjorde kvinner avhengig av menns samtykke for blant annet å jobbe eller studere er opphørt (kvinner fortsatt må ha menns samtykke for å kunne gifte seg eller reise).

Hvordan skal vi forstå den nye utviklingen av Saudi Arabia: er dette et forsøk på å lokke eksterne aktører til å investere i et land med behov for å diversifisere økonomien vekk fra oljeavhengighet? Signaliserer det et endelig oppgjør med religionens sterke innflytelse i det saudiske samfunnet? Eller er det simpelthen en konsolidering av makt under det nye lederskapet? Denne analysen argumenterer for en kombinasjon av alle disse faktorene.

Den sosiale liberaliseringen i landet har klare økonomiske overtoner. Den sosioøkonomiske reformplanen kjent som ”Saudi Vision 2030” har som mål å dreie statens nåværende rentenistøkonomi mot en ’produksjonsstat’ der befolkningen i større grad produserer den økonomiske veksten. Dette forsøker lederskapet å oppnå gjennom blant annet å øke antallet yrkesaktive kvinner, øke husholdningsforbruket på lokale underholdningstiltak, samt utvikle en turismeindustri som hittil har vært fraværende (med unntak av muslimske pilgrimer til Mekka og Medina). Denne økonomiske transformeringen hadde ikke vært mulig uten å innskrenke den religiøse etableringens makt over det offentlige rom, som inntil nylig utgjorde den største bremseklossen for de nye reformene som kronprinsen nå har innført.

Svekkelsen av de religiøses makt bunner imidlertid i noe dypere enn et politisk ønske om å økt forbrukerpolitikk og et mer liberalt offentlig rom. Siden opprettelsen av den første saudiske staten i midten av 1700-tallet har den puritanske versjonen av islam, bedre kjent som wahhabismen, forsynt det saudiske dynastiet med den viktigste kilden til politisk legitimitet. I bytte mot de geistliges lydighet og lojalitet har makthaverne hevdet å styre i konsultasjon med dem og, inntil nylig, gitt dem et betydelig spillerom i det offentlige rom og i utdanningssektoren.

Det er denne religiøs-politiske alliansen kronprinsen nå rokker ved i det som i stadig større grad ser ut å være reformer drevet av kronprinsens ambisjon om å sentralisere all makt rundt sin egen personlighet.

Saudi-Arabias islamske identitet har lenge vært et tveegget sverd. Samtidig som de religiøse har legitimert lederskapet har de også vært den en hengende trussel som det største potensialet for folkemobilisering mot styresmaktene. At kronprinsen ikke har nølt med å fengsle både kongelige, liberale aktivister og religiøse røster som har vært kritiske til den personlige maktkonsolideringen vitner om at de sosiale reformene er sterkt knyttet til ønsket om å eliminere alle grupperinger som potensielt kan utgjøre en trussel for kronprinsens akkumulering av politisk makt.

Hva konsekvensene for svekkelsen av de religiøses makt har for Saudi-Arabias fremtid og stabilitet er vanskelig å forutsi. De geistlige har historisk sett både akseptert en asymmetrisk maktforhold vis-à-vis makthaverne og gjort opprør. Sistnevnte har funnet sted ved flere anledninger og inkluderer både voldelige og ikke-voldelige religiøse opposisjonsbevegelser.

Hvorvidt kronprinsen vil lykkes avhenger i dag av en rekke faktorer som inkluderer både suksessraten til Saudi Vision 2030, regionale faktorer som den pågående krigen i Jemen, det turbulente forholdet til Iran og i seneste tid Qatar, og ekstern og lokal støtte. Hittil har den uerfarne kronprinsen foretatt seg en rekke feilkalkuleringer som vitner om vurderinger basert på en paranoid fryktpolitikk. Konsekvensen har vært at han har påtatt seg unødvendig motstand fra flere hold, noe som har ført til et Saudi-Arabia som i dag ser ut til å bli stadig mer sårbar for politisk destablisering.

Videre lesning:

Almestad, Ida og Laila Makboul. "Riyadh. Arkaisk familiesete med reformambisjoner.” i Brennpunkt Midtøsten, redigert av Nils A. Butenschøn and Rania Maktabi. Oslo: Universitetsforlaget, 2018.

Stenslie, Stig. "The End of Elite Unity and the Stability of Saudi Arabia." The Washington Quarterly 41, no. 1 (2018): 61-82.

Laila Makboul er PhD-kandidat ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo. Hennes faglige interesser inkluderer kultur, politikk, religion og samfunn i Midtøsten og Nord-Afrika, politisk islam og kvinners rolle i det offentlige rom i Saudi Arabia.