Rom for samarbeid

Mange assosierer nok stormaktspolitikk i verdensrommet med Kennedys oppfordring til å slå sovjeterne om å bli førstemann på månen i løpet av 1960-årene. Men på tross av opphetet konkurranse i romfartens spedbarnsår, har verdensrommet i ettertid vært en arena preget av samarbeid heller enn rivalisering. En viktig årsak til dette har vært at de enorme kostnadene har gjort det gunstig for aktører som har kommet like langt i teknologiutviklingen å splitte regningen.

Ett eksempel på dette er samarbeidet som har utviklet seg rundt den internasjonale romstasjonen (ISS). Til tross for skyhøye kostnader, var Ronald Reagan klar på at byggingen av en romstasjon skulle ha høy prioritet. Allerede i 1984 hadde NASA undertegnet bilaterale intensjonsavtaler med Europa (ESA), Japan (JAXA) og Canada (CSA). Russland på sin side var på dette tidspunktet godt i gang med konstruksjonen av romstasjonen Mir 2, men støtte på noen av de samme utfordringene som USA med stigende kostnader. I 1993 klarte man å få til en avtale med Russland der de ble en del av prosjektet med mål om å bygge en internasjonal romstasjon. Alle Mir 2-elementer ble dermed overført til et nytt, russisk, segment av ISS.

ISS omtales gjerne som historiens største internasjonale, teknologibaserte samarbeidsprosjekt. Her har samarbeidet mellom partene fungert svært godt, og gjør det fremdeles. Samarbeidet har også strukket seg ut over bygging av selve stasjonen, og har fungert som et sikkerhetsnett når ulykker, eller nye administrasjoners politiske avgjørelser, har endret spillereglene internt i eget land. I perioden etter at NASA pensjonerte de siste romfergene i 2011, ble resten av verdens romorganisasjoner avhengige av å kunne kjøpe skyss om bord på russiske raketter.

Denne avhengigheten tok slutt i fjor da det første kommersielle, amerikanske, selskapet (SpaceX) begynte å skyte opp raketter med mennesker om bord. I motsetning til alle tidligere romfartssystemer, inkludert de russiske Sojuz-fartøyene, kan SpaceX sine romkapsler og booster-raketter brukes mer enn én gang - noe som naturligvis reduserer oppskytningskostnadene drastisk. Dette var en stor milepæl, og kan ha markert et taktskifte i samarbeidskulturen som har oppstått mellom øst og vest. Plutselig er man altså ikke lenger like avhengige av hverandre, i tillegg til at kommersialisering av rommet fører med seg flere aktører med egne interesser.

Ser mot øst

Da planene om etableringen av ISS ble påbegynt mot slutten av 1900-tallet var ikke Kina sett på som en teknologisk stormakt, og ble derfor holdt utenfor. Siden den gang har Kina tatt voldsomme teknologiske steg, og rett før årsskiftet ble de den første aktøren siden 1970-årene som har hentet måneprøver tilbake til jorden. Det ville kanskje derfor vært nærliggende å tro at dette var en god anledning for å utvide det internasjonale samarbeidet om verdensrommet ved å inkludere Kina.

I stedet ser vi at det motsatte skjer. Det store vendepunktet kom i 2019, da USA annonsere at NASA skulle jobbe frem mot en ny månelanding i 2024. Planen var å utvikle det nye måneprogrammet, Artemis, sammen med partnerne fra ISS, men Russland stilte seg kritisk til motivasjonen som lå bak.

Tidligere denne måneden kom nyheten om at Russland i stedet har signert en avtale med Kina om utviklingen av et konkurrerende måneprogram. Avtalen inkluderer etablering av en forskningsstasjon enten på eller rundt månen. De nøyaktige detaljene rundt prosjektet har ennå ikke blitt presentert, men ifølge China National Space Administration har de blitt enige om å dele erfaringer fra forskning og utvikling i verdensrommet for å gå i gang med byggingen av en internasjonal månevitenskapelig forskningsstasjon.

Når flere aktører nå lanserer planer om tunge investeringer i å komme seg til månen, er det naturlig å spørre seg hvor disse pengene skal hentes fra. For selv om man fortsatt har et godt samarbeid på ISS, skal det ikke store budsjettforandringer til før man blir tvunget til å avslutte hele prosjektet. Romstasjonen er kostbar å vedlikeholde, og utover vanlig vedlikehold trenger den også signifikante oppgraderinger for at bruken skal kunne opprettholdes i årene som kommer.

Rom for flere

Til syvende og sist var det Russland som takket nei til å være med på Artemis-programmet, men de andre partene kunne definitivt ha lagt mer i å tilpasse programmet til å også være i bedre overenstemmelse med russiske ambisjoner. Da USA la frem måneprogrammet sitt i 2019, hadde det åpenbare undertoner av valgflesk. For russerne sitter det nok langt inne å bidra til å skulle finansiere et prestisjeprosjekt i regi av den amerikanske presidenten. En del av suksessoppskriften på ISS har nemlig vært gjensidig utbytte. Man har drevet teknologiutvikling som har vært nyttig for hele menneskeheten, ikke bare for USA «med venner».

Forholdet mellom USA og Europa på den ene siden, og Russland på den andre, blir stadig dårligere. Det burde derfor legges mer i å opprettholde samarbeid på de arenaene som fungerer. Etter den kalde krigens slutt har verdensrommet vært en slik arena. Når Russland nå heller søker mot Kina, signaliserer dette at de to sammen kan utfordre USAs hegemoni. Også i verdensrommet.

Videre lesning:

Kempe, Frederick (2021). «The China-Russia moonshot is one more reason for Biden to rethink his Putin strategy”. Atlantic Council. 14.03.2021.

Bodner, Matthew (2021). “Russia and China unveil plans for joint lunar space station as Moscow drifts away from NASA”. NBC News. 11.03.2021.

Feldscher, Jacqueline (2020). “Biden space advisers urge cooperation with China”. Politico. 20.12.2020.

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med kristoffer@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.