Russland og EU – kynisk realisme mot inkonsekvent arroganse

Da Aleksej Navalnyj ble arrestert ved returen til Moskva 18. januar, erklærte EU-kommisjonen i en svært kort uttalelse at han måtte bli løslatt, og at de ville «fortsette å følge nøye med på situasjonen». EUs toppdiplomat Josep Borrell reiste til Moskva to uker etter, tross innvendinger om at dette ville sende feil signal. Han endte opp med å stå skolerett for åpent kamera mens hans russiske kollega Sergej Lavrov lekset opp om hvordan EU var en «upålitelig partner». Selv om Borrell siden forsvarte seg med at han hadde tatt opp arrestasjonen av Navalnyj og andre problematiske temaer, var det diplomatiske takraset et faktum. Over 70 medlemmer av EU-parlamentet skrev under på et opprop for at Borrell enten måtte trekke seg eller sparkes, og flere kommentatorer hevdet at pressekonferansen hadde vært en ydmykelse.

Enkelte forsøkte å forklare Borrells opptreden med hans personlighet: han er visstnok arrogant, treg, ofte uforberedt og dessuten tunghørt. Men dette kan like godt ses på som en metafor for EUs håndtering av Russland. Selvfølgelig har EU, en konsensusorientert organisasjon med 27 medlemsland, vanskeligere for å handle raskt, bestemt (og uforutsigbart) enn autoritære Russland. Men flere av EUs feiltrinn bunner trolig i at EU utviser en blanding av arroganse, tafatthet og manglende vilje og/eller evne til å forstå Russlands perspektiv.

Russisk realisme og kynisme

Russland har i all hovedsak en realistisk-kynisk tilnærming til internasjonale relasjoner. Alt er et nullsumspill, og all retorikk om «universelle verdier» er del av maktkampen, en maskering av geopolitiske og økonomiske interesser. Denne kyniske tilnærmingen har lange røtter, men kan delvis forstås som en reaksjon mot den opplevde ydmykelsen etter den kalde krigen. Ifølge kulturanalytikeren Ilja Kukulin er dette en slags forsvarsmekanisme – for å overleve og beskytte sine verdier, må Russland være kynisk. Denne kynismen er vanskelig å forstå, selv for mange russere, særlig fra den liberale, urbane middelklassen. Men slik Putin og flere av de han lytter mest til, ser det, er det i en usikker verden viktig at selv den minste fornærmelse må reageres mot. Hvis ikke, risikerer man mer alvorlige angrep senere. Alt som kan tolkes som utenlandsk innblanding i et lands indre anliggender, må konfronteres. Denne æresmoralen (som har mindre til felles med 1700- og 1800-tallets aristokrati enn med dagens urbane gjengmiljøer) frontkolliderer med den (ny)liberale verdighetsmoralen som ligger til grunn for den rådende tolkningen og praktiseringen av menneskerettigheter i EU såvel som globalt.

Russland insisterer på sin suverenitet

Mot dette vil mange peke på at er det noen som blander seg inn, så er det Russland, for eksempel i det amerikanske presidentvalget i 2016, for ikke å snakke om i Donbass. Men Moskva lar seg ikke affisere av slike «detaljer», som uansett er fordekte og avfeies som «private» initiativer. Subsidiært er dette noe alle angivelig gjør, særlig vestlige land. Bildet blir ytterligere komplisert av at Russland er fullverdig medlem av Europarådet og bundet av Menneskerettighetskonvensjonen, selv om Moskva i økende grad ser bort fra domstolens pålegg og til og med har endret Grunnloven til å ha presedens. Dommen som Navalnyj nylig fikk omgjort til ubetinget fengsel, ble allerede i 2017 underkjent av Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, men altså til ingen nytte. Russland står hardere og hardere på sin egen suverenitet (selv om de mener at en annen form for suverenitet gjelder for tidligere sovjetstater.

Hvordan møte russisk kynisme?

Den «positive» siden av den russiske kynismen er at det for russerne er fullstendig legitimt for en internasjonal aktør å kjempe hardt for sine egne interesser. Russerne er ganske klare på hva de vil. At mye av det er uakseptabelt for EU, er greit for dem. Avtaler og samarbeid er ikke umulig, men må baseres på en anerkjennelse at man i utgangspunktet har forskjellige perspektiver. Vinn-vinn-konseptet møtes med hoderysting og mistenksomhet i Moskva. EU snakker høyt og flott om felles interesser og tillit, basert på såkalte universelle verdier. Samtidig er Vesten en retningsløs bøling, ifølge den innflytelsesrike analytikeren Sergej Karaganov. EUs siste sanksjoner har trolig svært liten virkning, annet enn å skape irritasjon. Russland utnytter villig vekk utslag av småborgerlig kjøpmannsmentalitet, der pengene rår mens symbolpolitikerne fråder. Men dette er lite egnet til å skape respekt, og som utenrikspolitisk aktør taper EU på dette i det lange løp. Som et minimum må man være konsekvent og klar på egne interesser og ikke minst egne verdier, og stå for dem, uten å være nedlatende og uforstående til motpartens. Kombinasjonen av arroganse, unnlatenhet og fomling kommer man i alle fall ingen vei med.

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med kristoffer@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.