Rystelsene fra «Det nederlandske jordskjelvet» vil fortsette en god stund
Geert Wilders har lovet å holde seg til grunnloven og «være statsminister for alle nederlendere», det er ikke høye krav å stille til lederen for landets klart største parti etter valget 22. november.
En uke før valget i Nederland skrev kommentatoren Simon Kuper i The Financial Times om landet der han vokste opp:
«Neste onsdags valg vil sannsynligvis resultere i en sentrums-høyre koalisjon, ledet av høyreliberale VVD og det mer sentrumsorienterte Ny sosial kontrakt. Koalisjonen vil ikke endre Nederland. Nederlenderne driver ikke med ville, politiske hopp, ikke som i enkelte andre land jeg kunne nevnt. Oppgaven for alle nederlandske politikere er å finne kjedelige, teknokratiske kompromisser.»
Poenget her er ikke å latterliggjøre Kuper, som er en av de virkelig gode når det gjelder nederlandsk politikk. Analysen hans var ganske mainstream og i tråd med meningsmålingene.
«Dette endrer alt»
Nederlenderne bruker ikke prosent på meningsmålinger, eller når de snakker om valgresultat. De teller alt i mandater. Parlamentets andrekammer har 150 representanter. Landet er én valgkrets og har ingen sperregrense. Dermed kreves det 0,75 prosent for å få et mandat.
Geert Wilders og hans Parti for frihet (PVV) fikk 37 mandater. Han gikk frem 20 fra forrige valg. Langt bak fulgte koalisjonen av Det grønne venstre og Partiet for arbeid (GL-PvdA) med 25 og avtroppende statsminister Mark Ruttes VVD med 24.
Dagen derpå hentet ellers nøkterne nederlandske aviser frem ord som «jordskjelv» og at rystelsene kunne kjennes svært godt i Brussel. Holdningen er at dette valget endret alt, både nasjonens selvbilde og forholdet til resten av verden.
Velgere på vandring
Henry Valen skapte uttrykket «velgere på vandring» for å beskrive bevegelsene i norske valg. De siste årene er det fristende å beskrive nederlandske velgere som om de hopper hit og dit. For å forstå valget kan det være nødvendig med en forklaring.
Nederland har gitt internasjonal statsvitenskap et ord: «verzuiling». Helt til for 50-60 år siden var samfunnet ordnet i søyler. Man var enten kristelig, sosialistisk eller liberal. Disse gruppene hadde egne aviser, kringkastere og partier.
Som en følge av sekulariseringen smuldret søylene opp. Lojaliteten var svekket.
På 2000-tallet har det resultert i en rekke populistiske døgnfluepartier.
I 2002 ble partistifteren Pim Fortuyn valgvinner, en uke etter at han ble myrdet av en dyrevernaktivist. Geert Wilders så muligheten for å fiske i rørt, ganske grumset vann. Han brøt ut av VVD og startet sitt PVV, med kamp mot muslimer som hovedsak. Wilders er partiets eneste medlem, men i 2010 fikk han med seg 24 representanter inn i parlamentet.
I 2016 dukket historikeren Thierry Baudet opp som en konkurrent. Han var med å organisere folkeavstemningen mot EUs handelsavtale med Ukraina. Partiet gjorde det veldig bra i lokalvalg. Men Baudet ble stadig mer ekstrem, med støtte til Putin og konspirasjonsteorier om vaksiner.
De siste årene overtok Bondeborgerbevegelsen (BBB) velgerne på vandring. De har brodd mot «eliten i byene» og miljøtiltak som rammer bønder. Helt til i sommer var de størst på meningsmålingene.
Men som Kuper observerte: Valgene endte med koalisjoner og kompromisser.
I sommer kom Pieter Omtzigt ut av fryseboksen. Etter flere år i parlamentet for kristendemokratene ble han nærmest mobbet ut. Han var med å avsløre det som forenklet kan sies å være en nederlandsk Nav-skandale. Han nektet å feie saken under teppet. Det førte til regjeringskrise og at så godt som hele det politiske nederland ble stilt i forlegenhet. Han ble sykemeldt i lang tid. Så dukket han opp på sensommeren med partiet Ny sosial kontrakt «NSC» og føk rett til topps på målingene.
Omtzigt skiller seg fra forgjengerne. Han plasserer seg midt i det politiske landskapet, ikke på en ytterfløy.
Wilders inn i varmen
Simon Kuper og andre analytikere regnet med at enten NSC eller VVD ville bli størst. Begge programfestet innskjerping av innvandringspolitikken, noe man regnet med at ville demme opp mot Wilders og PVV.
Innvandring er et hett tema i et land veldig mange av innbyggerne opplever som «fullt». Spør du nederlendere som innvandrer til Norge, er det ganske vanlig å høre at de vil ha plass. Særlig for yngre nederlendere slår det ut i at de ikke får et sted å bo. Landet mangler 400.000 boliger, og det stiger. Mange blir provosert når de ser flyktninger gå foran dem i boligkøen.
Tyrkisk-nederlandske Dilan Yesilgöz overtok lederskapet i VVD etter Mark Rutte. Så lenge Rutte styrte partiet, var partilinjen å holde minst en armlengdes avstand til Wilders. De to hadde en særdeles dårlig kjemi. Men i sommer sa Yesilgöz at hun ikke ville utelukke regjeringssamarbeid med Wilders og PVV.
Hun så åpenbart for seg PVV som juniorpartner i en koalisjon.
Den vanligste tolkningen av valgresultatet, er at hun åpnet slusene. Helt til nå har innvandringskritiske nederlendere sett på en stemme til Wilders som bortkastet, han ville uansett bli holdt isolert i parlamentet.
Nå var det ikke lenger noe poeng å stemme taktisk på de mer moderate høyrepartiene. Dermed ble VVD en av valgets store tapere.
Valgdagsmålinger viser at Wilders fikk støtte fra store deler av samfunnet. Karikaturen av velgerne hans, frustrerte menn uten utdannelse, holder ikke lenger.
Hva nå?
Sannsynligvis vil forhandlingene om ny regjering vare gjennom vinteren. Nederlendere har tradisjon for at det tar lang tid å spikre regjeringsplattformer.
Oppdraget går først til Wilders, som leder for det første partiet.
Alt ble vanskeligere da Yesilgöz sa at VVD som tapende parti ikke vil gå i regjering. Hun møter motstand i eget parti, og kan nok bli tvunget til forhandlingsbordet.
I valgkampen modererte Wilders noen av de mest ytterliggående synspunktene sine. Han sa at han la forslag om å forby moskeer og koranen i kjøleskapet. Det er dette han mener med å holde seg til grunnloven, som lover nederlendere trosfrihet.
I valgkampen kjørte han hardt mot EU. Det fikk ikke minst tidligere EU-kommissær Frans Timmermans merke. Han forlot Brussel for å stille som statsministerkandidat for de grønne og sosialdemokratene. Wilders filleristet ham, ikke minst for at han drev valgkamp med en svært solid etterlønn fra EU.
Wilders har lovet folket at de skal få stemme om fortsatt medlemskap i unionen. Så langt har målinger vist liten støtte for «Nexit».
Men en nederlandsk regjering der Wilders har en sterk hånd på rattet kan bidra til å gjøre livet vanskeligere i Brussel.
I tillegg til den generelle motstanden mot unionen, er han skeptisk til klimapolitikken, innvandringspolitikken og våpenstøtte til Ukraina. Ungarns Viktor Orban kan få en alliert.
I denne sammenhengen veier Nederlands statsminister tungt. Han kommer fra et land som var med i unionen helt fra begynnelsen, og helt til nå har vært et av de mest aktive medlemslandene.
En nordlig Meloni?
Optimistene, om det er det de kan kalles, ser til Italia og håper at Wilders vil følge i fotsporene etter Giorgia Meloni. Frykten for at hun ville undergrave samarbeidet har så langt vist seg overdrevet. Utenrikspolitikken hennes er langt mer moderat enn flere av alliansepartnerne hennes ønsker.
Så lenge hun ikke stikker kjepper i hjulene internasjonalt, blir det få internasjonale protester mot det hun gjør på hjemmebane. Hun konsentrerer seg om å levere på valgløftene når det gjelder «italienske verdier», ikke minst en familiepolitikk som reverserer fremskrittene skeive miljøer har fått de siste årene.
Foreløpig er det usikkert hvilken linje Wilders velger, og hva de fremtidige koalisjonspartnerne hans prioriterer.
Men Nederland har gjort det Simon Kuper sa at de ikke var i stand til, et «vilt, politisk hopp».
For videre lesning: