Seier for Sánchez - men hodebryet er ikke over

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med andreas@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.

Den 28. april ble det avholdt valg i Spania, det tredje siden 2015. Landets sosialdemokratiske statsminister, Pedro Sánchez, så seg nødt til å skrive ut nyvalg etter at budsjettforslaget hans ble nedstemt i februar i år.

Utfallet av valget ble en klar seier til venstresiden og den sittende statsministeren. Partiet til Sánchez, PSOE (Det spanske sosialistiske arbeiderparti), økte sin oppslutning fra 22,6 til 28,6 % sammenlignet med valget i 2016. I 2016 var det bare i Andalucía, sosialdemokratenes tradisjonelle bastion, at flest velgere stemte på PSOE. I resten av landet gikk de fleste stemmene til det konservative Partido Popular (PP) dette året.

Kontrasten til 2019 kunne nesten ikke ha vært større i så måte: PSOE er nå primera fuerza (største parti) i 15 av 19 regioner. Det etablerte høyrepartiet PP har halvert sin oppslutning siden forrige valg, og den eneste regionen hvor partiet fortsatt er størst er Melilla, en liten enklave på det marokkanske fastlandet. Velgerflukten har kommet andre krefter på høyresiden til gode, både sentrum-høyrepopulistene i Ciudadanos og det ytre høyrepopulistiske partiet Vox. For bare åtte år siden spilte ingen av disse partiene noen viktig rolle i spansk politikk, og PP hadde 46,6 % oppslutning. Spansk høyreside har altså på kort tid blitt splittet i tre.

Selv om Vox er inne i nasjonalforsamlingen for første gang, var ikke oppslutningen på ca. 10 % like stor som de hadde håpet. En mulig forklaring er at årets valgdeltagelse var blant de høyeste siden demokratiet ble innført i 1978, og at motkreftene har klart å mobilisere sofavelgerne. Et av hovedbudskapene til Sánchez i denne valgkampen har handlet om å ta landet fremover og ut i Europa i stedet for å se bakover og inn mot egen navle. Med dette har han skapt et bilde av PSOE som forkjempere for liberale og demokratiske verdier samtidig som han har forsøkt å knytte Vox til landets fascistiske fortid, og det ser det ut til at han har lykkes med.

Nyvalget ble altså en suksess for Pedro Sánchez, høyrepopulismens inntog i parlamentet til tross. Han har konsolidert sin støtte i befolkningen og sin posisjon innad i partiet, og er nå i realiteten den eneste som kan danne regjering. Men seieren har en bismak: PSOE har fortsatt ikke absolutt flertall i parlamentet. Det har de heller ikke når man regner med mandatene fra deres ideologiske nabo, det venstrepopulistiske Unidas Podemos (UP). Foreløpig er holdningen i PSOE at de vil forsøke å danne en ren PSOE-mindretallsregjering. Enhver mindretallsregjering sitter på parlamentets nåde, og dette gjør at den kanskje mest eksplosive dimensjonen i spansk politikk kommer i spill, nemlig den katalanske separatismen.

Sánchez er nemlig ikke den eneste vinneren i dette valget. I Katalonia oppnådde uavhengighetsbevegelsen sitt beste samlede resultat i et nasjonalt valg noensinne, og økte sin representasjon fra 17 til 22 seter. Disse setene er fordelt på to partisammenslutninger: det venstreorienterte ERC-Sobiranistes og det mer rene uavhengighetspartiet Junts per Catalunya. Faktum er at Sánchez allerede har fått merke disse partienes makt, både på godt og vondt. Uten deres støtte hadde ikke mistillitsforslaget hans mot PP-regjeringen til Mariano Rajoy gått gjennom i fjor vår. Det var imidlertid de samme partiene som stemte ned budsjettforslaget hans et drøyt halvår senere. 26. mai er det ny valgdag i Spania, hvor det skal velges representanter til både kommune- og provinsnivå samt til Europaparlamentet. Når det er overstått er det tid for regjeringsforhandlinger, og da må Sánchez igjen begynne å tenke på Katalonia.

Spania har positiv parlamentarisme, som betyr at en statsministerkandidat og dennes foreslåtte regjering må gjennom en innsettelsesvotering før den kan tiltre. På første forsøk trengs det absolutt flertall, som i utgangspunktet vil si 176 stemmer. Sánchez kan regne med å kunne forhandle fram støtte fra sosialistene og diverse små regionale partier, som gir ham totalt 174 stemmer.

Dette kan imidlertid være nok likevel. Fire av representantene fra Katalonia sitter i fengsel, og vil sannsynligvis bli suspendert fra sine verv så snart det nye parlamentet blir formelt innsatt. Herfra er det uklart hva som vil skje. I et scenario hvor de katalanske representantene ikke blir erstattet med nye representanter, reduseres størrelsen på parlamentet med fire seter, og dermed er 174 det som trengs for absolutt flertall. Hvis de derimot blir erstattet, vil de katalanske uavhengighetspartiene være på vippen.

I andre runde med innsettelsesvotering er det nok å ikke få flertallet mot seg. I dette scenariet vil sannsynligvis katalanerne velge å avstå fra å stemme, og dermed tillate regjeringsdannelsen uten å gi den eksplisitt støtte. Separatistene foretrekker tross alt å forhandle om sine krav med det dialogorienterte PSOE framfor den langt mer avfeiende høyresiden.

Pedro Sánchez vil altså med all sannsynlighet klare å danne regjering, om det blir på første eller andre forsøk. Hva som skjer med de fire katalanske setene vil imidlertid uansett ha stor betydning, fordi det avgjør hvorvidt det blir nødvendig for Sánchez å forhandle fram en samarbeidsplattform med katalanerne for den kommende regjeringsperioden. Selv om han ikke trenger katalanernes stemmer for å danne regjering, kan han bli avhengig av dem for å kunne vedta politikk de neste fire årene.

Uansett hva resultatet blir må Pedro Sánchez forholde seg til Katalonia, da det katalanske spørsmålet vil kreve et svar av den nye regjeringen. Derfor er det et interessant aspekt at styrkeforholdet innad i den katalanske uavhengighetsbevegelsen har endret seg. Maktbalansen mellom de to grupperingene har forskjøvet seg til fordel for ERC-Sobiranistes, som har moderert seg siden høsten 2017 og gått bort fra den unilaterale veien.

Ved 2016-valget var de to separatistpartiene omtrent like store. Nå er ERC-Sobiranistes klart største parti i Katalonia, mens det mer konfronterende Junts per Catalunya mistet ett sete. Mellom disse ligger PSOE som nest største parti. ERC står PSOE nært i den politiske høyre-venstredimensjonen, og man skulle tro at dette kan lette eventuelle forhandlinger. At ERC og PSOE fikk over halvparten av de katalanske mandatene kan derfor tolkes som et ønske fra katalanerne om dialog framfor konfrontasjon.

Frontfiguren i ERC-Sobiranistes er Gabriel Rufián. Han er interessert i å forhandle med Sánchez, men er krystallklar på at han ikke kommer til å gi ved dørene. Han har allerede lagt fram tøffe krav, blant andre at en ny folkeavstemming om uavhengighet skal diskuteres og at de pågående rettssakene mot separatistledere annulleres. Dette er sannsynligvis lenger enn hva Sánchez er villig til å gå. Å tillate en folkeavstemming vil kreve endringer i grunnloven, og å annullere rettsakene vil innebære en implisitt aksept for grunnlovsstridige handlinger. Å røre grunnloven er risikabelt for Sánchez, all den tid han er under konstante angrep fra en høyreside som beskylder ham for å være en antinasjonalist i lomma på katalanerne.

Forhandlingsklimaet mellom Madrid og Barcelona er bedre nå enn for bare to år siden. Den gang rullet Mariano Rajoy ut sivilgarden mot katalanerne og Carles Puigdemont presset gjennom en unilateral uavhengighetserklæring. Nå er det mer moderate krefter på begge sider. Men bedre forhandlingsklima til tross, det katalanske spørsmålet ser ikke ut til å forsvinne med det første. Selv om heller ikke dette valget beviser at flertallet av katalanere ønsker selvstendighet, så viser det at uavhengighetsbevegelsen øker i styrke. Spansk politikk vil fortsette å være preget av at landets rikeste region kjemper for å komme seg ut.

Valget 28. april etterlater dermed et bilde av et Spania som både følger de politiske trendene i den vestlige verden, og som samtidig skiller seg ut. Som i resten av Europa har nye populistiske partier definitivt etablert seg. Ciudadanos kan ses på som et motstykke til for eksempel La Republique en Marche i Frankrike og Femstjernersbevegelsen i Italia – partier som vanskelig lar seg plassere på en tradisjonell venstre-høyreakse og heller utfordrer hele det etablerte partisystemet. Vox har blitt det nyeste tilskuddet i familien av europeiske ytre høyre-partier.

Samtidig skiller spansk politikk seg ut ved at sosialdemokratene har klart å komme på offensiven igjen, til og med i konkurranse med de nevnte nye partiene. Til forskjell fra for eksempel Frankrike ser det ut til at de nye partiene rammer etablissementet skjevt, og at det er høyresiden som må ta støyten. Spørsmålet er om venstresidens advarsler mot en retur til Franco-tiden vil ha like mobiliserende kraft ved neste valg.

Sist, men ikke minst, skiller Spania seg ut ved at spenningen mellom nasjonal enhet og regionalt selvstyre fortsetter å komplisere det hele. 140 år gamle PSOE skal stake ut Spanias kurs for framtida i et parlament hvor populister av alle slag roper om kapp med katalanske separatister som kan ende opp på vippen.

Videre lesning:

Gutiérrez, P. og Clarke, S. Spanish general election 2019: full results. The Guardian, 28. april 2019.

Tretvoll, Halvor F. Sosialdemokrati i en skjebnetid. Oslo: Res Publica. 2019.

Diéz, A. og Rincón, R. Jailed Catalan separatists need Supreme Court permission to take seats in Congress and Senate. El País, 30. april 2019.

Junquera, Natalia. How a shift to the right prompted the PP’s worst election night in 30 years. El País, 6. mai 2019.

NTB. Vanskelige regjeringssamtaler i vente i Spania. Publisert av NRK, 29. april 2019.