Spillet om Syria
I denne utgaven av «Ukens analyse» har Hilde Henriksen Waage, professor ved Universitetet i Oslo og en av Norges fremste Midtøsten-eksperter, skrevet om hvordan Syria har havnet i glemmeboka etter en syv år lang borgerkrig frem til 2018 og flere påfølgende kriser som et resultat av denne.
Hilde Henriksen Waage er aktuell med boken «Spillet om Syria» som hun skal presentere på et bokseminar hos Den norske Atlanterhavskomité i morgen, tirsdag 24. januar. Det vil bli et lunsjseminar med enkel servering og mulighet for å sikre seg et eksemplar av boken.
Påmeldingsskjema finnes i enden av artikkelen. Vel møtt!
Byer og store områder ligger i ruiner. Behovet for gjenoppbygging er enormt. Siden 2011 har Syria vært arnested for en av de blodigste borgerkrigene Midtøsten har vært vitne til. Store deler av Syria ble erobret av terrorister fra Den islamske staten (IS). President Bashar al-Assads regime, alliert med Iran, Hizbollah og Russland, har gjenvunnet kontrollen over det meste av det syriske territoriet og har således «vunnet» krigen. Hvordan kunne det gå så galt?
Den arabiske våren kommer til Syria
Da opptøyene i den arabiske verden nådde Syria våren 2011, ble både regimet i Damaskus og opposisjonen tatt på senga. Fredelige demonstrasjoner i mars 2011 ble møtt med militærmakt, opprørerne svarte med de våpnene de hadde. Assad-regimet slo tilbake med det eneste svaret som Assads regimer, det være seg far så vel som sønn, alltid hadde endt opp med: Undertrykking og maktbruk. Skyt dem og drep dem.
Innen utgangen av 2012 hadde opprøret i Syria blitt forvandlet til en usedvanlig brutal borgerkrig, spredt utover hele landet. Opprørerne kjempet innbitt og ble påført store tap. Samtidig forble de splittet, og klarte ikke å framstå som et reelt politisk eller militært alternativ til Assad-regimet. De klarte aldri å utgjøre noen samlet, slagkraftig opposisjon som en gang i framtiden kunne overta makten i Syria. De moderate og sekulære opprørerne slet mest.
Vestens svar
USA og NATO reagerte veldig annerledes på opprøret i Syria enn det de for eksempel hadde gjort i Libya, hvor NATO på vegne av FN hadde gått inn med et massivt luftangrep. De vestlige landene gjorde så godt som ingenting med det som skjedde i Syria, selv om opprørerne tigde og ba om hjelp. De syntes nok det var ille at mange syrere døde, men så lenge opprøret forble innenfor Syria, hadde det ingen innvirkning på USAs eller Europas sikkerhet og politikk.
Den islamske staten (IS)
Framveksten av Den islamske staten (IS) endret imidlertid alt. IS sjokkerte en hel verden med grusomme henrettelser, drap på sivile og en ekstrem ideologi. Sjokket ble enda større da IS i en lynkrig la under seg store deler av Irak og Syria. Plutselig var ikke lenger USA og president Barack Obama vanskelig å be. Internasjonal terrorisme var noe USA og Europa ville bekjempe. USA ledet an i en storstilt bombeaksjon mot IS både i Irak og Syria. Russland gikk massivt inn på Assads lag. I praksis kjempet nå Vesten, Russland og Iran samme kamp, selv om det ikke ble framstilt slik: mot IS – og dermed, for Assad, som holdt på å tape krigen.
Det skulle snart vise seg at konsekvensene av denne samlede militære aksjonen også ble at de andre opprørsgruppene ble nedkjempet. Så i stedet for hjelp, som opprørerne i Syria i fire år hadde drømt om at de skulle få fra Vesten og NATO, fikk de nå flere bomber i hodet og nye angrep på bakken. Det var knapt nok et slikt mareritt de hadde sett for seg.
Følgene av sju år med borgerkrig
Innen utgangen av 2018 vaiet Syrias flagg igjen over det meste av landet. Bashar al-Assad hadde fått tilbake kontrollen. Det var hovedsakelig takket være Vladimir Putin og Russlands hjelp. Iran og Hizbollah hadde hele tiden vært Bashars trofaste allierte, men det var Russlands massive militæraksjon som hadde snudd krigen.
Resultatet av sju år med borgerkrig var katastrofal: Minst en halv million mennesker var drept. Over halvparten av befolkningen på rundt 22 millioner hadde enten flyktet ut av Syria eller levde som internt fordrevne i det ødelagte landet. En stor del av befolkningen var etter krigen kvinner, barn og gamle. Unge menn hadde enten forlatt Syria eller dødd i krigen. Middelklassen og forretningsfolkene hadde vært de første til å dra, mens en liten elite tilknyttet regimet tjente på konflikten. Nesten ingen utbombede områder er gjenoppbygd.
Det er oljekrise, økonomisk krise, krise i helsevesenet, i det hele tatt en dyp krise på alle områder. Forventet levealder har sunket med 20 år. Halvparten av syriske barn går ikke lenger på skolen, en hel generasjon er tapt. Sykdommer som tidligere hadde vært under kontroll blomstrer: tyfus, tuberkulose, hepatitt A, kolera og på toppen av det hele, en koronapandemi.
Hvem skal gjenoppbygge Syria?
Hva slags seier er dette for Syria? Hvordan skal det internasjonale samfunnet forholde seg til dette nye Syria? Skal det bidra til gjenoppbyggingen? Skal det fortsette å kreve at Assad må gå først? Hvem skal betale? Og vil noen betale? Det trenges enorme summer til gjenoppbyggingen.
Verdens oppmerksomhet har for lengst flyttet seg fra Syria til andre konfliktområder: til Afghanistan, hvor USA trakk sine styrker ut i august 2021 og hvor Taliban gjenerobret landet i en sjokkerende lynkrig. Fra februar 2022 har alles øyne vært rettet mot Ukraina, hvor Russlands president Vladimir Putin nok en gang tok en skjebnesvanger beslutning om å invadere et naboland.
Syria havnet brått i glemmeboka og var en stat som i virkeligheten hadde gått i oppløsning. «Alle har sin egen dagsorden, og interessene til det syriske folket kommer på andre plass, tredjeplass eller ikke i det hele tatt», hevdet FNs utsending Lakhdar Brahimi. Ingen vil bidra. Det syriske folket fortsetter å betale en grusom pris og er sviktet av verden.
Anbefalt videre lesning:
- Hilde Henriksen Waage, Spillet om Syria, Cappelen Damm Akademisk (2022).
- Hilde Henriksen Waage, Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten, Cappelen Damm Akademisk (2013).