Trump i nordområdene?

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med andreas@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.

Pentagon peker på både Kina og Russland som mulige trusler i et «strategisk kappløp» over nordområdene. Hva betyr dette for Norge?

Isen smelter som kjent i Arktis. Russland investerer i militærbaser og petroleumsproduksjon. Kina banker på døren og hevder de er en «nær-arktisk stat». Norge har siden 2006 hevdet at nordområdene er vårt viktigste strategiske satsningsområde. I USA, derimot, vet man ikke helt hva man vil.

President Obama løftet «Arktis» opp på agendaen i Washington D.C. i løpet av sine åtte år i Det hvite hus. Blikket var rettet mot klimaendringer, Paris-avtalen og vern av hav- og landområder i Alaska. Obamas «reset»-knapp med Russland og USAs vridning mot Kina innebar også samarbeid med disse landene i Arktis.

Trump, derimot, har andre tanker. Snart to og et halvt år inn i Trumps presidentperiode har Det hvite hus fortsatt ikke formulert sine planer for nordområdene. Men med uttalelser fra utenriksminister Pompeo i Finland i mai, og Pentagons nye arktiske strategi lansert forrige måned, er noen tegn blitt tydelige.

For det første er fokus rettet mot Kina. Kina spiller enn så lenge en minimal rolle i Arktis sammenlignet med de arktiske landene med tilgang til Polhavet; Russland, Canada, Norge, USA og Danmark (Grønland). Allikevel velger både USAs utenriksminister og Pentagon å trekke fram Kinas økonomiske og strategiske (les militære) ambisjoner i regionen som et voksende problem for USA. Dette handler ikke bare om Kinas rolle i nord, det handler om Trump administrasjonens ønske om å utfordre Kinas fremvekst på så mange arenaer som mulig.

Deretter beskrives Russland som en trussel for stabilitet og samarbeid i nord. Dette er i for seg selv ikke nytt, da retorikken rundt Russland fra USA endret seg med Russlands annektering av Krim i 2014. Samtidig er det å bevisst påpeke konflikt i en arktisk kontekst et skifte. Der hvor Obama og hans rådgivere ønsket å skjerme nordområdene for konflikt med Russland, både anerkjenner og fremhever Trump problemene i nord.

På hjemmebane i Alaska er tonen også en annen. Miljøhensyn og restriksjoner er fjernet. Alaska er i en dyp økonomisk krise, grunnet både fall i oljeproduksjon og dårlig økonomisk styring fra regionale politikere. Løsningen skal nå ligge i den omstridte åpningen av et enormt dyrereservat – Arctic National Wildlife Refuge – hvor det forventes at olje er lett tilgjengelig.

Disse trendene fører til utfordringer for Norge. Norge ligger utsatt til med hav- og landegrense mot et Russland som i økende grad tester vår evne til respons og overvåkning. Kinas inntreden i nord – på tross av usikkerhet rundt landets intensjoner – kan også komme til å utfordre Norges interesser. Dette gjelder for eksempel avtalen om fiske i Polhavet, Norges politikk på Svalbard og bevaringen av Arktisk Råd som regionens fremste samarbeidsorgan.

Samtidig er vi helt avhengige av et konstruktivt forhold til vår nærmeste nabo i øst, preget av et lavt spenningsnivå og samarbeid på tvers av grensen ved Storskog. I tillegg ønsker både norsk næringsliv og Regjeringen et godt forhold til Kina, etter nesten et tiår med utfrysning i etterkant av tildeling av Nobelprisen til Liu Xiaobo i 2010. Kina er en voksende supermakt som i økende grad vil blande seg inn i, og påvirke, saker som angår nordmenn. Norge har ikke mulighet til å unngå kinesiske interesser, selv om disse på noen politikkområder er motstridende til norske.

Sikkerhetspolitisk er USA fortsatt vår viktigste alliert. Når USA omtaler forholdene i våre nær- og nordområder som et sort-hvitt scenario – i tråd med Trumps retorikk om alt fra Iran til innvandring fra Latin-Amerika – havner Norge i en skvis. Nyansene i forholdene i nord er viktigere for et lite land som Norge med grense mot Russland, enn for Trumps «USA først»-politikk. Her må Norge arbeide for å sikre at beslutningstakere i Washington D.C. forstår disse nyansene og Norges utsatte posisjon.

Samtidig legger Pentagon i sin nye arktiske strategi vekt på samarbeid med nettopp Norge i våre nærområder. NATO-øvelser som Cold Response og den omfattende Trident Juncture er nevnt som viktige motsvar til russisk aktivitet i Arktis. Fellesoperasjoner med Norge i Nord-Atlanteren er også sentrale. Her ligger Norges sterkeste sikkerhetspolitiske kort. Vår rolle som overvåker og samtidig brobygger i nordområdene.

I så måte kan vi være glade for at Trump ser ut til å ha funnet tonen med Jens Stoltenberg. Trump var sentral i valget om å utvide Stoltenbergs periode som NATOs generalsekretær frem til 2022. Det politiske spillet mellom USA, Russland og Kina i nordområdene vil neppe ha avtatt innen den tid.

Videre lesning:

Andreas Østhagen: “The New Geopolitics of the Arctic: Russia, China and the EU”. Wilfried Martens Centre for European Studies. April 2019.

Pavel Devyatkin: “Russian Strategic Intentions in the Arctic”. The Arctic Institute. 21. mai 2019.

Svein Rottem: “Arktisk råd og Sikkerhetspolitikk”. Ukens analyse, Den norske Atlanterhavskomité. 30. november 2018.

​

Andreas Østhagen er seniorforsker ved Fridtjof Nansens Institutt (FNI) og ved Nordområdesenteret ved Nord Universitet. Hans forskningsområder inkluderer arktisk geopolitikk, nordområdene og sikkerhetspolitikk.