Trumps nasjonale sikkerhetsstrategi

President Trump publiserte rett før jul sin nasjonale sikkerhetsstrategi. Tanken er at denne skal fungere som en mal for administrasjonens sikkerhetspolitikk. Men både ut fra erfaringen med tidligere utgaver av slike strategidokumenter, og den uforutsigbarhet som Trump har gjort til sitt varemerke, er det god grunn til å tvile på om denne strategien vil fungere som noen god veiviser for hvordan Trumps konkrete utenriks- og sikkerhetspolitikk vil se ut. Ved første øyekast representerer dette strategidokumentet overraskende mye sikkerhetspolitisk kontinuitet, sett på bakgrunn av den beske kritikk som presidenten gjentatte ganger har rettet mot den sikkerhetspolitiske hovedkurs USA har ført siden andre verdenskrig.

Således har Trump både som presidentkandidat og som president kommet med flere kritiske uttalelser om NATO, og reist tvil vedrørende USAs vilje til å stå ved sine sikkerhetsgarantier. Men i den nye strategien finner man ytterst positive formuleringer om NATO og USAs øvrige allianser. Formuleringer som Trumps forgjengere i Det hvite hus uten problemer ville ha stilt seg bak. Dette gjelder også i synet på Russland og Kina og de hovedutfordringer disse utgjør, og i den vekt som strategien legger på ubestridt amerikansk militær dominans.

Men selv om strategien rommer mye kontinuitet vil man ved en nøyere lesning finne at den bygger på et konsept som innbefatter mye Trump og et betydelig avvik fra den sikkerhetspolitiske tilnærming USA tidligere har basert sin politikk på. For det første bygger strategien på det syn at verdenspolitikken domineres av motsetninger og konflikter, og at USA ut fra dette må føre en knallhard interessepolitikk. Det ofres lite plass til verdifellesskap og arbeidet med å utbre amerikanske liberale ideer slik tidligere strategidokumenter alltid har tatt til orde for. I det hele tatt er den tradisjonelle amerikanske idealismen tonet kraftig ned.

I tidligere strategidokumenter snakket man vanligvis om USAs nasjonale interesser. I Trumps strategi er dette erstattet med den amerikanske befolkningens interesser. Et populistinnslag som markerer at økonomi, arbeidsplasser og effektene av globalisering nå gjøres til et viktig element i sikkerhetspolitikken. Dette samtidig som klimaproblematikkens tilsvarende rolle knapt ofres en setning.

Det viktigste nye ved det grunnkonsept strategien bygger på har likevel å gjøre med forholdet mellom kollektive ordninger og nasjonal suverenitet. Helt siden 1940-årene har USA søkt å implementere sin sikkerhetspolitikk gjennom bruk av kollektive institusjoner og forpliktende ordninger. Og man har ansett at en videreutvikling av disse ordningene er viktig for å forebygge konflikter og krig. I Trumps strategi argumenteres det derimot for at den sikreste vei til fred finnes i en verdensorden basert på suverene og konkurrende enkeltstater. Dette utelukker ikke deltakelse i kollektive ordninger, men et viktig motiv for deltakelse er å hindre at disse organisasjonene blir en trussel mot enkeltstatens suverenitet. Vi snakker således om en grunnfilosofi som bryter med tradisjonell amerikansk tenkning. Og særlig for småstater som baserer sin sikkerhetspolitikk på at de kollektive ordningene holdes i hevd, er det signaler i Trumps sikkerhetsstrategi som bør tas på største alvor.

Anbefalt lesning

Elliott Abrams, The Trump National Security Strategy, December 26, 2017

Trump's National Security Strategy, Conference Call with Richard N. Haass et al., December 18, 2017

Melvyn P. Leffler, Trump’s Delusional National Security Strategy - How the Administration Ignores What Made America Great, December 21, 2017

Svein Melby er seniorforsker ved Institutt for forsvarsstudier