Tysk enhet – 30 år!

Natt til 3. oktober 1990 kunne den tyske nasjonen feire sin statlige enhet etter 40 års splittelse. Den tyske demokratiske republikk (DDR) opphørte samme natt å eksistere og 16 millioner østtyskere ble plutselig statsborgere i en fellestysk stat tuftet på Forbundsrepublikken Tysklands grunnlov. Demokrati, markedsøkonomi, reisefrihet, EU og NATO-medlemskap fulgte med på lasset. Kun 329 dager tidligere hadde Øst-Berlins befolkning nærmest egenhendig startet demonteringen av den forhatte Berlin-muren, som ikke bare skilte familier, kjærestepar og venner, men var selve symbolet på et splittet folk som siden 1949 hadde vært frontstater i hver sin ideologiske blokk. Verden og Europa var den gang enten «øst» eller «vest», kommunistisk eller demokratisk, med en knivskarp forsvarsfront trukket gjennom - nettopp - Tyskland og Berlin.

Tretti år senere er «øst» og «vest» ikke lenger sentrale kategorier for unge tyskeres selvforståelse. Det er annerledes for mange eldre. Enkelte føler at vest absorberte øst og ikke bare kastet vrak på staten DDR, men også hele deres livsførsel der. Andre føler seg fortsatt som annenrangs tyskere. Spesielt gjelder det de som er igjen i de mange fraflyttede landsbyene i øst. Få store vesttyske industrikonsern har investert i det gamle øst. Fortsatt er arbeidsledigheten større her. Og selv om lønninger og pensjoner er i ferd med å jevnes ut, er det et stort sprik i rikdom og formue mellom øst og vest. Dette vedvarer, da formueoverføring av for eksempel verdifulle boliger og oppsparte midler til neste generasjon er betydelig større i vest. Det eksisterer også fortsatt et «representasjonsgap», forstått som forskjellen mellom vest- og østtyskere som innehar ledende stillinger som universitetsrektorer, sykehusdirektører, næringslivsledere og politiske toppjobber. For selv om det forente Tyskland har hatt en østtysk Forbundskansler i halvparten av sin eksistens, oppleves ikke Angela Merkel som en representant for øst, men som en del av en fellestysk elite. Enkelte har derfor gitt sin stemme til høyrepopulistene i Alternativ for Tyskland (AfD) eller venstrepopulistene i Die Linke. Likevel har gjenforeningen brakt politisk stabilitet, økonomisk velstand og demokrati til langt flere tyskere enn noen gang tidligere i landets historie. Det er de fleste takknemlige for. Det samme er Europa.

Et politisk stabilt, rikt og demokratisk Tyskland er en forutsetning for et fredelig Europa. At det suverene, gjenforente Tyskland skulle forbli tett innbundet i europeiske (EU) og transatlantiske institusjoner (NATO) var ingen selvfølge i 1990. Tretti år senere kan vi konstatere at multilateralisme og konsensussøken ligger i landets DNA. Erfaringene de siste 75 årene har nemlig vært at Tyskland skal opptre internasjonalt kun sammen med andre, aldri mer alene. Slik er landet mer avhengig av velfungerende internasjonale institusjoner og rettsbaserte kjøreregler enn andre land. Tyskland er slik en status quo-makt, fastslo den tyske forskeren Ulrich Speck på Leangkollen-konferansen i februar 2018. Tyskland har på mange måter vært selve vinneren av den regelbaserte, liberale etterkrigsorden: USA garanterte for europeisk sikkerhet og Vest-Tyskland kunne «outsource» sitt forsvar til NATO og heller bruke midler på å bygge et velferdssamfunn. Det liberale frihandelssystemet begunstiget tysk eksportindustri og skapte på 1960-tallet et økonomisk under - «Wirtschaftswunder» - som for første gang i tysk historie ga (vest)tyskerne et stabilt, liberalt demokrati. Med gjenforeningen 3. oktober 1990 ble det nasjonale målet oppnådd og det gamle DDR ble inkludert i det vestlige demokratiet med sin sosiale markedsøkonomi. At denne liberale globale orden som gjorde gjenforeningen mulig er i ferd med å forsvinne, skremmer Tyskland. Samtlige stormakter synes nemlig i dag å ville endre det status quo som har tjent Berlin så godt: USAs President Donald Trump har siden 2016 skapt usikkerhet om viljen til å opprettholde og forsvare allierte i NATO, motarbeidet det liberale frihandelssystemet gjennom økt proteksjonisme og setter multilaterale organisasjoner og avtaler til side for «America First». Russland blir stadig mer autoritært, bryter menneskerettigheter, folkeretten og endrer grenser i Europa med militærmakt. Kina er en totalitær ettpartistat, bryter spillereglene i WTO, forfølger opposisjonelle og minoriteter og bygger regional og global innflytelse. Storbritannia vil ut av EU og Frankrike vil styrke EUs globale rolle gjennom økt strategisk autonomi og erklærer NATO for «hjernedødt». Dette har allerede stilt nye krav om en tysk lederrolle.

På mange måter er Tyskland blitt for Europa det USA tidligere har vært for verden: en uunnværlig makt. Denne tyske nøkkelrollen har ikke vært etterstrebet, men er vokst frem fra Berlin og Angela Merkels forsøk på å håndtere det siste tiårets europeiske og internasjonale kriser. Finanskrisen som utfordrer euro-samarbeidet, Ukrainakrisen som endret det geopolitiske bildet og forholdet til Russland, flyktningkrisen som ga nytt liv til høyreekstreme partier, Brexit og nå koronakrisen, har skjøvet tyngdepunktet i EU fra Brussel til Berlin. Krisene har tvunget Tyskland, EUs rikeste og tyngste medlemsland, til å ta en lederrolle i Europa som landet ikke har ønsket og lenge forsøkte å unnslippe. Men ved hver ny krise vender europeerne seg til Berlin. Og fordi landets innbinding i EU er langt viktigere enn for noe annet land, søker Berlin også av ren egeninteresse å finne kollektive løsninger på internasjonale kriser gjennom EU og ofte i partnerskap med Frankrike. At Tyskland selv 30 år etter gjenforeningen fortsetter å være langt mer tilbakeholden når det gjelder å håndtere sikkerhetspolitiske utfordringer også med militærmakt har ikke bare irritert President Donald Trump, men også landets allierte i Europa.

Trolig har den britiske historikeren Timothy Garton Ash et poeng når han kommenterer trettiårsjubileet i The Guardian med å si at de nasjonale og regionale problemene Tyskland har møtt i løpet av sine første 30 år vil blekne i møte med de globale problemer landet og verden vil stå ovenfor de neste 30 år. Klimautfordringer, AI, pandemier som Covid-19 og et mer aggressivt Kina vil, ifølge ham, kreve et globalt partnerskap av demokratier, ikke bare et regionalt. Så for Tyskland vil trolig datoen 3. november være mer avgjørende enn trettiårsdagen 3. oktober, skriver Garton Ash. Artikkelen anbefales og kan leses her.

Anbefalt videre lesning:

Costanze Stelzenmüller: "Angela Merkel's final year", Brookings, 30. september. https://www.brookings.edu/blog/order-from-chaos/2020/09/30/angela-merkels-final-year/

Jana Puglierin: "Security Realities", Internationale Politik Quarterly, 1. oktober. https://ip-quarterly.com/en/security-realities

Philip Stephens: "Germany's tough choices amid the global disorder", Financial Times, 1. oktober: https://www.ft.com/content/32a40d83-0840-4faf-9c51-4503001acc47

Ulrich Specks foredrag under Leangkollen-konferansen 2018: https://youtu.be/eDEfPBgDrpo

Timothy Garton Ash: "Since reunification, Germany has had its best 30 years. The next 30 will be harder", The Guardian, 28. september. https://www.theguardian.com/world/commentisfree/2020/sep/28/reunification-germany-30-years-eu-transatlantic-western-alliance