Ubalansen i Putins krigsøkonomi kan pågå i flere år
Den 30. september ble Russlands føderale budsjett for 2025 og planperioden 2026–2027 lagt frem for den russiske nasjonalforsamlingen. For dem som håpet at sanksjoner og press skulle hindre Russlands krigføring, ble dagen en skuffelse.
Det føderale budsjettet viser ingen tegn til at den russiske økonomien er ved bristepunktet – tvert imot. Budsjettet nådde nye høyder, og de forsvars- og sikkerhetsrelaterte utgiftene utgjør nesten halvparten av alle midlene, over 9 prosent av brutto nasjonalproduktet (BNP). Forsvarsbudsjettet alene vil utgjøre 6,3 prosent av BNP, noe som ligger an til å plassere Russland på topp 5-listen over land i verden med høyest forsvarsbyrde (basert på SIPRIs data over alle lands forsvarsforbruk for 2023). Forsvarsbudsjettet er nå tre ganger så høyt som før Russlands fullskalainvasjon av Ukraina, selv når vi justerer for inflasjon.
Hva vil påvirke Russlands evne til å finansiere krigføringen videre?
Den russiske sentralbanken har uttalt at den russiske økonomien er overopphetet, og har advart myndighetene mot å fortsette pengebruken på dagens nivå. Hvis dagens pengebruk fortsetter, mener de at det er en betydelig risiko for hard landing i økonomien, hvilket kan innebære mislighold av gjeld, investeringsfall, konkursras og påfølgende økninger i arbeidsledighetsrater.
Til tross for advarslene valgte politikerne å øke det føderale budsjettet med 5 prosent i 2025. Det gjør at vi stiller oss spørsmålet – hvor lenge kan Russland holde på slik? I ukens analyse peker vi på fire faktorer som påvirker Russlands evne til å opprettholde krigføringen på dagens nivå.
Faktor 1: Makroøkonomisk utvikling. Vekstratene er høyere enn de har vært på 12 år (sett bort fra korreksjonen etter koronapandemien), og kapasitetsutnyttelsen i den russiske økonomien har nådd nye nivåer. Sentralbanken har imidlertid ikke lykkes med å få bukt med høy inflasjon, til tross for flere rentehevinger. Dersom økonomien går inn for hard landing, kan myndighetenes evne til å finansiere et høyt offentlig forbruk bli svekket.
De russiske myndighetene kan imidlertid gjøre større inngrep i økonomien enn det som er vanlig i vestlige land. Eksempelvis eier den russiske staten en stor andel av den russiske banknæringen og har dermed unike muligheter for å balansere økonomien mot å oppnå politiske mål. Dette tilsier at myndighetene kan opprettholde forsvarssatsingen fremover.
Faktor 2: Petroleumsinntekter. Til tross for at G7-landene og EU innførte et pristak på 60 dollar per fat for fartøy som frakter russisk olje, har Russland lykkes med å eksportere olje til nivåer godt over pristaket – og i samme mengder som før. Oljen fraktes ved hjelp av en såkalt skyggeflåte, en mengde fartøy med uklare eierskaps- og forsikringsforhold. Men sanksjonsomgåelsene er ikke smertefrie – det å anskaffe nye fartøy, finne andre fraktruter og nye handelspartnere koster.
Petroleumsinntektene utgjør en tredjedel av inntektene i det russiske føderale budsjettet. De er dermed svært viktige for å opprettholde balanse i budsjettet. Russiske myndigheter har besluttet å beskatte petroleumsselskapene basert på standardprisen for olje (men med en fastlagt rabatt), altså høyere priser enn petroleumsselskapene får betalt. Dermed er det selskapene selv som blir sittende igjen med kostnadene som sanksjonene påfører. På lengre sikt kan dette påvirke investeringer og inntekter fra sektoren. På kort sikt gjør det likevel at myndighetenes inntekter, og dermed evnen til å finansiere forsvar, opprettholdes.
Faktor 3: Tilgang på teknologi. Sanksjonene mot Russland har påvirket bedrifters evne til å foreta oppgjør på tvers av landegrenser og til å få tilgang på avansert teknologi. Dette medfører at kostnadene ved å opprettholde produksjonskapasiteten øker. Vi har funnet indikasjoner på at det foreløpig er bedriftene selv som har båret kostnadene for kostnadsøkningene. I tillegg viser analysene våre av russisk våpenproduksjon at mange av leveransene hittil i krigen har bestått av moderniserte versjoner av materiell som har stått på lager. Dette tilsier at forsvarsutgiftene må opp for å opprettholde produksjonen på dagens nivå.
Økningen på 30 prosent i forsvarsutgifter fra 2024 til 2025 vil sannsynligvis bli spist opp av prisvekst for forsvarsmateriell. Kostnadsøkningene på teknologi kan derfor utfordre myndighetenes evne til å opprettholde tilstrekkelig finansiering av forsvar over tid.
Faktor 4: Endringer i finanspolitikken. Det føderale budsjettet for 2025 er 70 prosent høyere enn det var i 2021. Hvert eneste år etter fullskalainvasjonen har budsjettet gått med solide underskudd, og 2025 vil ikke være noe unntak. Overforbruket skyldes særlig økte forsvarsutgifter, men det hjelper heller ikke at finansieringen av andre viktige samfunnsoppgaver har blitt opprettholdt.
Det er et stadig større hemmelighold rundt offentlig russisk pengebruk, og våre analyser viser også at andre budsjettposter i økende grad finansierer forsvarsrelaterte utgifter. Utviklingen gjør det svært krevende å si hva budsjettmidlene egentlig brukes til, og åpner for at forsvar kan prioriteres på bekostning av andre samfunnsoppgaver uten offentlig innsyn.
For å finansiere budsjettunderskuddet har russiske myndigheter økt skatter og avgifter, benyttet midler fra det nasjonale Velferdsfondet og økt statsgjelden. Den russiske befolkningen har opplevd betydelig realinntektsvekst det siste halvannet året, noe som kan bety at mange fremdeles kan tåle ytterligere skatteøkninger og fortsatt ha en bedre økonomi enn de hadde før krigen. Statsgjelden som tas opp nå, forfaller ikke før mot slutten av 2030-tallet, og det er fortsatt midler igjen å hente fra Velferdsfondet.
Konklusjon: Den økonomiske ubalansen kan pågå i flere år
Selv om Russland kan fortsette med dagens kurs, betyr det ikke at alt er rosenrødt i russisk økonomi. Sanksjonene påvirker økonomien negativt, og det er utfordringer knyttet til risikoen for hard landing, evnen til å opprettholde petroleumsinntektene, kostnadsøkninger i forsvarsindustrien og overforbruk av samfunnets ressurser. Dagens situasjon er ikke bærekraftig over tid. Vi mener likevel at den økonomiske ubalansen trolig kan pågå i flere år før realitetene vil innhente Putins krigsøkonomi.