USA som nummer én og Amerika først
Presidentvalget i USA har fått historisk høy mediedekning i Norge. Donald Trump jr. er igjen valgt til president. Mange, både amerikanere og nordmenn, forventer store endringer – men spiller enkeltaktører en så stor rolle som vi later til å tro? Trumps forrige presidentperiode førte ikke til grunnleggende brudd eller avgjørende konsekvenser for amerikansk eller norsk utenriks- og forsvarspolitikk. Det gjenstår å se om vi kan forvente noe annet nå. Det som ikke har kommet klart nok frem, er hva presidentkandidatene faktisk har vært enige om og som vi sikkert vet at vil forme Trumps andre presidentperiode.
Det hersker enighet blant de fleste amerikanere om at USA fortsatt skal være nummer én. Hvordan denne statusen skal opprettholdes kan det derimot være stor uenighet om. Eksempelvis kan betydningen av allianser og bruk av militærmakt vektes ulikt. Ryggmargsrefleksen hos beslutningstakere er likevel at USA skal være den dominerende makten. Etter andre verdenskrig og frem til i dag har ingen amerikansk president stått for noe annet, og Trump blir ikke noe unntak.
Det er også enighet om at det er Kina som utfordrer USAs posisjon som den mektigste staten i verden. Ingen andre stater er i nærheten. Bildet av et Kina som gradvis truer USAs posisjon ble fremhevet under Obama, videreført under Trump, forsterket under Biden, og vil være avgjørende for Trumps andre presidentperiode.
I rivaliseringen med Kina vil Trump vektlegge Amerika først, som også var Biden-administrasjonens politikk. Trump startet handelskonflikten med Kina, men det var Biden som skrudde til tollsatser og innførte harde sanksjoner for å strupe kinesisk teknologiutvikling. Proteksjonisme, subsidier, eksportkontroll og investeringskontroll ble også innført under Biden. Det kan hende Trump endrer på Inflation Reduction Act og noen av subsidiene, men han vil gjøre alt han kan for å styrke USAs konkurranseevne og slå hardt ned på kinesisk overkapasitet, handelsoverskudd og subsidier.
Dette innebærer at både demokratene og republikanerne er villige til å endre sin innstilling til globalisering, markedsliberalisme og frihandel. USA skal bli mindre avhengig av Kina. Konsekvensen er at verdenshandelen vil fortsette å omorganiseres. Vi kan forvente mindre utflagging til Kina, og at flere bedrifter flytter investeringer og produksjon hjem eller til allierte og partnerland. Samtidig vil det fortsatt være økonomiske og teknologiske bånd mellom USA og Kina.
Knyttet til den overordnede ambisjonen om at USA fortsatt skal være nummer én, vil vi komme til å se et økende antall konflikter i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og en ytterligere undergraving av organisasjonen. Da USA lot Kina bli med i WTO i 2001, var den amerikanske økonomien omtrent ti ganger større enn den kinesiske. I dag har Kina en økonomi som utgjør omtrent 70 prosent av USAs. For amerikanske ledere er dette en utvikling som ikke er bærekraftig og som krever at spillereglene endres.
Samtidig er det nærmest umulig å unngå at Kina og USA fremdeles vil være sammenkoblet gjennom verdikjeder og underleverandører. Det blir ingen total frakopling, men risikoreduksjon og sikkerhet blir viktigere. Handel og investeringer mellom USA og Kina vil foregå i en tilstand av konfliktfylt sameksistens, der de samarbeider på enkelte områder, mens forholdet mellom dem preges av økende konkurranse og konfrontasjon.
Militært skal USA fortsatt være dominerende. Taiwan-spørsmålet blir viktig. Det kan tenkes Trump vektlegger mer tvetydighet og går tilbake på noen av Bidens uttalelser om at USA vil forsvare Taiwan hvis Kina invaderer. Forsøk på å forhandle i Taiwan-spørsmålet ved å presse Kina økonomisk vil antakelig feile. Skulle Trump tro at han kan lykkes med en slik tilnærming, kan det slå tilbake på ham ved at Kinas leder vurderer det slik at Trump ikke er villig til å bruke militærmakt for å forsvare Taiwan. Den grunnleggende amerikanske interessen om å demme opp for Kina vil være avgjørende, og mange av Trumps rådgivere vil argumentere for at det er viktig å vise styrke i møte med Kina.
Amerikansk Midtøsten-politikk vil trolig ikke endres fundamentalt. Biden-administrasjonen har gitt Israel betydelig støtte, advart Iran og opprettholdt tette bånd til Saudi-Arabia. Trump vil kanskje være enda tydeligere i sin støtte til Israel, mer truende mot Iran og ivareta relasjonen med Saudi-Arabia. Det vil kanskje fremstå mer dramatisk, men fortsatt vil Trump trolig forsøke å unngå en krig med Iran.
Trump har signalisert at han vil gi opp støtten til Ukraina. Det er urovekkende, særlig for europeisk sikkerhet, men samtidig har heller ikke Biden-administrasjonen gjort nok til å sørge for ukrainsk seier. Det er særdeles tvilsomt om europeiske stater kan fylle gapet etter USA. EU er ingen militærmakt, og de mektigste statene i Europa er ikke villige eller har ikke ressursene til å sørge for Ukrainas evne til å presse Russland ut av sitt territorium.
Europeiske stater har allerede begynt å øke sine forsvarsbudsjetter og tar større ansvar for egen sikkerhet. Russlands invasjon av Ukraina bidro selvsagt sterkt, men det er lett å glemme at dette hovedsakelig startet under Biden, og ikke under Trump. Ytterligere press kan forventes fra sistnevnte, men det vil også være i europeiske lands interesse å prioritere eget forsvar. Tiden er definitivt kommet for å ta mer ansvar for egen sikkerhet selv.
Norge har en langtidsplan for forsvarsektoren som vil stå seg godt i møte med Trump. Norge bør også videreutvikle en garderingsstrategi som vektlegger tettere samarbeid med Storbritannia og Tyskland, samt de nordiske landene. Man kommer likevel ikke utenom at USA er verdens mektigste militærmakt, og at ingen kan erstatte den amerikanske sikkerhetsgarantien for Norge. Til tross for at en Trump-administrasjon prioriterer Kina, har norske beslutningstakere gode kort for å opprettholde båndene til USA – fordi det er i begge statenes interesse.
Norges overvåking- og etterretningskapasitet i nordområdene vil fortsatt være etterspurt av USA, også med en Trump-administrasjon. Rollen Norge har påtatt seg som garantist for europeisk energisikkerhet siden import av russisk gass ble redusert, er i tråd med Trumps anbefaling om ikke å være avhengig av Russland. Norsk våpenproduksjon, militære anskaffelser og skipsbyggingskapasitet vil være av interesse for Trump i årene som kommer.
Norge har også vist seg som en strategisk viktig alliert for USA gjennom sin handelsflåte. Den var avgjørende under andre verdenskrig, og viktig for beredskap og planverk under Den kalde krigen. I nyere tid har den norske handelsflåten vært en logistisk ressurs for å flytte amerikanske styrker, NATO-styrker og materiell til ulike konflikt- og kriseområder. USA vil hovedsakelig konfrontere Kina i det maritime Øst-Asia. I krise eller krig vil det naturlig nok være stort behov for skip.
For at amerikanske forsterkninger skal komme Europa til unnsetning må forbindelsene over Atlanteren også opprettholdes. Norge kan her utgjøre en strategisk forskjell gjennom tettere samarbeid med USA og NATO om maritime transportkapasiteter. Norske beslutningstakere vil med andre ord ha mange kort å spille på i møte med Trump. Det ville de hatt uansett hvem som hadde sittet med makten i Det hvite hus.
Øystein Tunsjø er leder av sikkerhetspolitikk i Asia-programmet ved Institutt for forsvarsstudier/Forsvarets høgskole og forfatter av boka «Kampen om verdensmakten: USA og Kina i det 21. århundret».