Valgene i Moldova – en spektakulær hendelse?

I året 2020 er det 29 år siden Sovjetunionen gikk i oppløsning. Siden den gang har 15 republikker valgt sine egne veier – og i de vestlige tidligere sovjetrepublikkene har vektoren pekt i forskjellige retninger. De baltiske land er alle EU og NATO medlemmer, men andre, som Hviterussland, gikk allerede tidlig inn i en tett union med Den russiske føderasjon. Etter at den autoritære Aleksandr Lukasjenko kom til makten i 1994 manøvrerte han landet inn i et tospann med et Russland som var innsunket i intern konflikt, økonomisk nedgang og, mot slutten av 1990-tallet – politisk kaos. Sovjetnostalgi og realpolitikk var Lukasjenkos agenda. Samtidig som han naturligvis ønsket å holde seg ved makten til evig tid. Andre tidligere republikker, som Ukraina, satset på en vestlig utenrikspolitikk, og manøvrerte seg gjennom interne motsetninger og russiske territorialkrav på 1990-tallet frem til en omfattende reformbølge i 2004-2006, og en etterfølgende politisk polarisering. Russland selv falt inn i en omfattende restaureringsperiode, ledet an av Vladimir Putins og hans gjenreisning av staten, og tiltagende kontroll over det politiske liv og samfunnet.

Ukrainas drift mot vesten ble abrupt stanset i 2014. Russland annekterte da Krim-halvøya, etter oppstanden i Kyiv til forsvar for en assosieringsavtale med EU høsten 2013. Putins faner vaiet høyt på hjemmebane under det Timothy Frye har kalt Russlands «evighetspolitikk» - en godt orkestrert hybridkrig mot Vesten og Ukraina, innrettet mot å forhindre tap av kontroll over landet, spre splid i Europa og det transatlantiske fellesskapet, og å skape et inntrykk av at Russland har en slags frelsesmisjon i sine interesseområder. Men Ukraina skled en gang for alle ut av Russlands grep. Støtten til en egen ukrainsk identitet har vokst seg sterkere enn noen gang før, og et kirkelig skisma har drevet den russisk-ortodokse kirke og den ukrainsk-ortodokse kirke fra hverandre. Intervensjonen synes å ha skapt et annet resultat enn det Kreml så for seg. Ukraina har vist seg å kunne stå imot Russland, og Russlands evne til å diktere naboland ved andre midler enn de militære synes å være betydelig svekket.

I 2017 ble Putin selv utfordret på hjemmebane, da korrupsjonsjegeren Aleksej Navalnyj startet sin presidentvalgkamp i 27 regioner i Russland. Selv om han ikke fikk stille til valg har Navalnyj fortsatt sine avsløringer av den russiske elitens enorme eiendommer og formuer, like inntil han ble utsatt for en forgiftning i august 2020. Sommeren 2020 brøt det dertil ut store protester i Hviterussland. Et grasrot-jordskjelv rystet Minsk da titusener av demonstranter gikk ut i gatene ukentlig for å protestere mot Lukasjenko-regimets valgmanipulasjon da Lukasjenko igjen vant valget i august. I ettertid har demonstrantene opplevd massiv regimedrevet vold, men de har likevel holdt stand. Hele høsten 2020 har det hvite og røde flagget, som Lukasjenko fjernet fra gatene i 1995, vaiet over en folkemengde som ikke vil gi seg før opposisjonens krav er innfridd: en slutt på volden, nye valg, og frihet for politiske fanger.

Dette er spektakulære hendelser. Likevel kan det synes som om det vekker liten interesse på vår nordlige halvkule, og at Europa er mest opptatt med å slikke sårene etter Brexit, og håndtere et stadig mer gjenstridig Ungarn og Polen. Hva skjer egentlig? Går Sovjetunionen fortsatt i oppløsning? Er det en ny «nasjonenes vår» Europas nærområder?

Pandemien til tross, året 2020 vil gå over i historien som et av de mest omfangsrike og skjellsettende årene siden 1990-tallet. Nye og uforutsette hendelser kommer nesten ukentlig. I november 2020 holdt Moldova presidentvalg, og etter to runder gikk den reformvennlige Harvard-utdannede Maia Sandu av med seieren over sosialisten Igor Dodon. Med Sandu som seierkvinne kunne det virke som om Russland og Putin igjen hadde mistet grepet om en tidligere sovjetrepublikk. Motkandidaten, Igor Dodon, syntes fra 2017 av å ha Putins støtte, men denne støtten forhindret ikke valget av Sandu. Moldovas europeiske diaspora kastet sine stemmer for Sandu, og dette var avgjørende. I andre valgrunde den 15. november fikk Sandu 58 prosent av stemmene mot Dodons 42 prosent. Internt i Moldova var Sandus stemmeovervekt bare 27,000 stemmer, men fra diasporaen fikk hun 244,000 stemmer, og vant dermed overbevisende. Taperen anerkjente resultatet – dette i motsetning til tapere i andre land, som vi tidligere har ansett for å være solide demokratier.

Ligger det nå an til reformer i Moldova? Ukrainas president Sandu har vært raskt ute med å fremme en utenrikspolitikk som tar hensyn til Moldovas geostrategiske posisjon, realpolitiske handlingsrom og størrelse. «Genuin balanse» kaller hun denne, og vektlegger en dialog med USA, Russland, Europa og naboene Ukraina og Romania. Denne er sant nok en motsats til Dodons balansepolitikk, som trakk i retning av Kreml og Russland, men den er likevel et uttrykk for realpolitikk.

Når det er sagt, så er ikke Sandu en novise i politikken lenger. Hun stilte i 2016, men tapte da mot Dodon. I de fire årene som har gått siden den gang, er det landskapet hun skal manøvrere i også endret. Om Sandus mandat synes å være klart, må Moldova først lykkes i å fange Europas interesse. Det er også vesentlig at landet lykkes i å bygge relasjoner til sine umiddelbare naboer – Ukraina og Romania.

Uansett kunne man ha tenkt seg et verre scenario enn dette. Av de vel 250,000 stemmeberettigete i den Moskva-sponsede de facto staten Transniestr, var det bare 31,000 som krysset grensen for å stemme i presidentvalgene. Det betyr etter alt å dømme at det ikke har vært noen massiv mobilisering fra Moskvas side for å påvirke utfallet. Kanskje har Putins Russland andre og mer presserende bekymringer – i Kaukasus og Sibir.

Anbefalt videre lesning

Paul D’Anieri (2019). Ukraine and Russia: From Civilized Divorce to Uncivil War. Oxford University Press: Oxford.

Vladimir Socor (2020). «Fractured Moldova’s Presidential Election Decided by European Diaspora Vote», Eurasia Daily Monitor.

Vladimir Socor (2020). Moldova’s Presidential Election: The Russians Were Not Coming (This Time), Eurasia Daily Monitor.

Timothy Frye (2018). The Road to Unfreedom: Russia, Europe, America. Vintage Publishing: London.

Geir Flikke (2020). Russlands rebeller: Protest og reaksjon i Putins Russland. Cappelen Damm Akademisk: Oslo.

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med kristoffer@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.