Vesten må - omsider - ta virkeligheten inn over seg

Den 30. september 1938 landet den britiske statsministeren Neville Chamberlain på Heston-flyplassen utenfor London. Samme kveld holdt han en tale for en folkemengde utenfor Downing Street 10. Han forsikret at avtalen han hadde undertegnet med Adolf Hitler i München samme dag, ville bety «fred for vår tid». Folk kunne gå hjem, legge seg i sine senger og sove trygt, slo den britiske statsministeren fast.

I alle år etter denne berømte episoden har statsminister Chamberlain blitt stående som selve kroneksempelet på en politiker som tror man kan sikre freden ved å inngå kompromisser med tyranner. Om man kom Hitler i møte, ville han på sin side slå inn på en fredelig kurs. Det ville bli «fred for vår tid», trodde Chamberlain.

Territoriell ekspansjon

Igjen er det krig i Europa. Demokratienes motstander er i dag ikke Adolf Hitler, men Vladimir Putin. Rett nok skal man være forsiktig med å trekke sammenlikningen mellom Adolf Hitler og Vladimir Putin for langt. Putin er heldigvis ingen karismatisk folketaler, slik Hitler var. Ei heller står han i spissen for en høyeffektiv stat eller et militærapparat som kan måle seg med det aller beste i verden. Men han har ett viktig trekk til felles med Hitler: Putin har i mange år hatt planer for territoriell ekspansjon av den russiske staten. Mens Hitler hadde til hensikt å legge under seg hele det europeiske kontinentet, fra Bordeaux til Ural, er målet for Putin noe mer beskjedent: Han ønsker å kontrollere mest mulig av det rommet som en gang var det russiske imperiet og så ble til Sovjetunionen.

Hvis man lytter til de ideologene som Putin omgir seg med, er det liten tvil om hva han vil bruke den makten som et gjenopprettet russisk imperium vil gi ham: Putins Russland skal bli den viktigste maktfaktoren på det euroasiatiske kontinentet nest etter Kina. USA skal presses ut fra Europa og Asia, og de to partnerlandene Russland og Kina skal bestemme dagsordenen mellom Atlanterhavet i vest og Stillehavet i øst.

Mange som leser dette, vil si at dette dog høres for fantastisk ut. At noen i vår tid, der det liberale demokratiet, frihandel og menneskerettigheter har stått i sentrum, kan sysle med slike tanker, er bare for usannsynlig. Noe av det samme tenkte man om Adolf Hitler. Muligheten av at noen skulle sitte i Berlin og legge planer for tysk verdensherredømme, hadde formodningen mot seg. Adolf Hitler kunne umulig være så farlig, mente det store gross av politikere og journalister helt fram til 1939.

De tok feil

Dessverre tok de politikerne og journalistene som avskrev Putin-regimets ekspansive karakter, feil. Når et land har gjennomgått en demokratisering som vi så i Russland på 1990-tallet, er det utenkelig at man sklir tilbake til et diktatur, trodde de fleste av oss. Kostnadene – både de menneskelige og de materielle – med å gjeninnføre et diktatur og attpåtil et ekspansivt diktatur, er ganske enkelt for høye, mente vi.

Denne troen på demokratiets overlegenhet er en del av forklaringen på at man nølte for lenge med å konfrontere Adolf Hitler. Tilsvarende har politikere og meningsdannere i Vesten vært nesten helt ute av stand til å identifisere den faren som utgikk fra Putin-regimet. I langt større grad enn å høre på Putin-regimets talsmenn, burde vi ha sett på hva regimet foretok seg: Allerede fra første dag i Kreml, gikk Putin til felts mot den frie journalistikken, den fremste landevinningen etter Gorbatsjov-perioden. Gjennom første tiår av 2000-tallet ble et stort antall journalister, politikere og aktivister myrdet. Krigen mot tsjetsjenerne ble gjennomført med en uhyggelig brutalitet. I 2008 kom krigen mot Georgia, et demokratisk fyrtårn i den post-sovjetiske verden. Gjennom hele perioden forsøkte Kreml å påvirke ukrainsk politikk ved å skru gasskranene til og ved å støtte egne stråmenn i ukrainsk politikk. Så i 2014 kom anneksjonen av Krym og invasjonen av Øst-Ukraina. Parallelt med dette ble all reell opposisjon i Russland avskaffet.

Vestlige politikere forsøkte hele tiden å se en annen vei: De mange politiske mordene i Russland ble sett på som beklagelige enkelttilfeller. I Tsjetsjenia-konflikten ble det hele tiden understreket fra vestlig hold at dette var en intern russisk konflikt. Da Putin og hans håndlanger Dmitrij Medvedev gikk til krig mot Georgia og okkuperte deler av landet i 2008, hadde norsk UD problemer med å identifisere hvem som var angriper og hvem som ble angrepet. Året etter innledet president Barack Obama sin famøse reset-politikk overfor Russland. Selv etter 2014, da Russland gikk til det uhørte skrittet å formelt annektere en del av et naboland, stod politikere og forskere i kø for å unnskylde Putin. Bare man kom Putin i møte, bare man forstod at han egentlig handlet ut fra frykt for Nato og den vestlige verden, så kunne man hamre ut en politikk som ville gjenopprette freden på det europeiske kontinentet, ble det hevdet.

Denne analysen var feil, ganske enkelt.

Fra fred til krig

Måten vi skulle ha møtt Putin på, var å utfordre ham på hans egen banehalvdel. Krigen mot Georgia i 2008 skulle aldri ha vært dyttet langt ned på den internasjonale dagsordenen. Den russiske militære opprustingen burde fra første stund ha vært møtt av en tilsvarende på vestlig side. Da Putin annekterte deler av Ukraina i 2014, skulle Russland ha blitt lagt inn under en omfattende vestlig embargo. Intet av dette skjedde. Tvert imot ble Putin – på akkurat samme måte som Hitler fram til 1940 – stadig bestyrket i sin oppfatning om at de vestlige demokratiene er svake, de unngår konfrontasjon og at de tror at fred alltid er det beste.

Putin er – som sagt – ikke Hitler. Russland anno 2022 kan ikke sammenliknes med den industrielle stormakten Tyskland anno 1939. Men utfordringen vi står overfor, er likevel den største i vår generasjon. Vestens næringsliv må delvis omstilles fra fred til krig. Rustningsproduksjonen må økes vesentlig. En langt større del av vårt BNP må vris over fra velferdsformål til militære formål. Beredskapen og robustheten på alle nivåer i våre samfunn må styrkes for å møte utfordringen fra Putin-regimet.

Om politikere og opinion ikke har erkjent dette ennå, vil de langsomt skjønne det etter hvert som krigen på det ukrainske slettelandet utover i 2023 blir en regulær utmattelseskrig. Forutsatt at det ikke skjer et statskupp eller en annen plutselig omveltning i Moskva – noe som er lite sannsynlig – vil krigen kreve stadig mer av oss. Om vi ikke forstår dette i januar eller februar 2023, kan vi komme til å måtte ta det inn over oss den dagen Putin er på vei til å vinne i Ukraina og i hvert fall delvis gjenopprette det sovjetiske imperiet.

Anbefalt videre lesing:

- "Krig i vår tid" (2022) av Halvor Tjønn

- "Det russiske imperiet" (2015) av Halvor Tjønn

- "Russland blir til" (2010) av Halvor Tjønn