Vi markerer 75-årsdagen for freden i 1945 - etter en krig som ble ført "transatlantisk"

Når vi i dag ser tilbake på Den annen verdenskrig - over tre generasjoner - er det USAs avgjørende rolle i å bygge opp "en ny verden", det vi kan kalle "en amerikansk verdensorden", som slår oss sterkest. Og det avgjørende var at USA i 1945 valgte en helt annen kurs i sin utenrikspolitikk enn etter 1918. Den gang snudde amerikanerne ryggen til Folkeforbundet som dere egen president, Woodrow Wilson, hadde gjort til sitt diplomatiske hovedprosjekt. Senatet i Washington sa "nei".

USAs isolasjonisme fikk gjennomslag. Og selv mer enn 20 år senere, få måneder før Japans angrep på Pearl Harbor i desember 1941, forlenget USA sin verneplikt med bare en - én - stemmes overvekt i Kongressen. President Franklin D. Roosevelt klarte allikevel å mobilisere amerikanske velgere bak en sterk støtte til Hitler-Tysklands krigsmotstandere. Han svarte på Churchills appell: "Give us the tools and we will finish the job!". Men det var først Japans angrep og Hitlers krigserklæring - han var alliert med Japan - som trakk USA direkte inn i krigen.

USA GA ALLIERTE MILITÆR MOBILITET

USA mobiliserte hele sin mektige industri, først for "Lend-lease"-programmet - der våpen og materiell i virkeligheten ble gitt bort. Så fra 1941 som krigførende, under parolen "Europe first". I løpet av krigsårene (1939-45) doblet USA sitt bruttonasjonalprodukt. 1930-årenes arbeidsløshet tok slutt. "Libertyskip" og hundretusenvis av fly ble produsert på samlebånd. I Sovjetunionen, som mottok 23 prosent av denne hjelpen, ble "Studebaker" til et begrep på russisk for en solid lastebil fra Detroit. Det USA skaffet sine allierte under krigen var mobilitet, evnen til å bringe tropper og våpen frem til frontlinjen til riktig tid.

Invasjonen i Normandie 6. juni 1944, krigshistoriens største landsetting, demonstrerte USAs muligheter. Den la grunnlaget for en formidabel militær seier og for en enda viktigere politisk triumf: USA formet et villig Vest-Europa i sitt bilde, skapte hverdagsmytene og modellerte stemningene etter krigen: Glenn Miller, Jeep'en, tyggegummi og Hollywood er bare stikkord her. Og tre ganger hindret USA at én makt fikk dominere det europeiske kontinent: To ganger Tyskland og en gang Sovjetunionen.

ATLANTERHAVSERKLÆRINGEN

Allerede 14. august 1941 - før USA kom med i krigen – kunngjorde Roosevelt og Winston Churchill "Atlanterhavserklæringen", som en politisk ramme rundt krigføringen: Ingen utvidelser av territorier, havets og handelens frihet, samarbeid mellom folkene, økonomisk fremgang og sosial sikkerhet. Det traff stemningen i de krigførende land på alliert side, og alle sluttet seg til prinsippene – også eksil-regjeringene i London, blant dem Norge.

Etter krigen ble det USAs politikk å gjenreise Europa - også det slagne Tyskland - som et ledd i en global ideologisk kappestrid med Moskva. Marshallplanen kom i 1947 og NATO to år senere. De to topp-generalene under invasjonen i 1944, USAs Dwight D. Eisenhower og britenes Bernard Montgomery, overtok nå den militære ledelse i NATO, og understreket på denne måten det transatlantiske samarbeidet som bærebjelken i NATO. Det gjelder også i dag. Men det som har endret seg er det politiske bakteppet i USA. En tverrpolitisk enighet i Kongressen i 1940-årene er erstattet av bitter rivalisering mellom de to store partiene i dag. President Donald Trump betrakter langt på vei NATO som Europas upassende utnyttelse av USAs militære ressurser. Hans engasjement for NATO er "tynn".

FRIGJØRING AV ET "DELT" NORGE

Norge var under krigen en aktiv partner i det transatlantiske samarbeidet. Først og fremst som britenes nære allierte – under krigen, med Tysklandsbrigaden i britisk sone fra 1947 og med samarbeid om f.eks. offisersutdannelse i Storbritannia straks etter krigen. Da frigjøringen kom til Norge 8. mai 1945 landet "delt" i tre soner: I Øst-Finnmark et område kontrollert av russerne, så resten av Finnmark og deler av Troms frem til Lyngen-linjen styrt av den norske regjering (i London og så i Oslo) og hele resten av landet underlagt den britiske generalen Sir Andrew Thorne. Han avvæpnet de 350.000 tyske soldatene i landet. Men innen årsskiftet 1945-46 hadde de allierte troppene forlatt Norge.

Norges nærhet til Storbritannia ble ført videre etter krigen. Den ble også godtatt av russerne som så for seg en britisk "maktsfære" i Vest-Europa og krevet en tilsvarende "sfære" for seg selv i øst. Men den avgjørende partner forble USA, som også tok sine allierte i NATO inn under sin "atomparaply". Mer enn 40 år senere ga amerikanerne tyskerne full politisk støtte for et samlet Tyskland da Berlin-muren falt i 1989, mens Paris og London var langt mer skeptiske. I avtalen som samlet Tyskland ga Berlin avkall på fremtidige ABC-våpen, noe som gjør tyskerne avhengige av USAs "atomparaply" – for å møte mulig politisk press fra et Russland med atomvåpen.

Ved dette 75-årsjubileet er det verdt å understreke USAs massive materielle støtte til briter, russere og andre allierte – USAs industri er også en krigens "vinner". Men Hitlers armeer ble først og fremst slått i øst. Den 1. juni 1944, seks dager før invasjonen i Normandie, stod 157 tyske divisjoner i Sovjetunionen, 54 i Vest-Europa, samt 74 divisjoner i Norden, Italia og på Balkan. Det forteller oss mye om HVOR den annen verdenskrig ble avgjort.