Xi Jinpings Kina: kontinuitet eller brudd med Deng og Mao?
Xi Jinping forblir Kinas leder i fem nye år, og uten en klar arvtaker i sikte kan han bli sittende lenger enn til neste Partikongress i 2027.
Xi regnes nå som en av moderne Kinas tre mektigste ledere, ved siden av Mao Zedong og Deng Xiaoping. Xis maktposisjon reiser flere spørsmål om Kinas stabilitet, politikk og forhold til omverden. Én måte å forstå dagens Kina er å analysere hvorvidt Xi Jinping bygger videre på eller bryter med tidligere lederes politikk. Vi skal her sammenligne Xis makt, ideologi og utenrikspolitikk med Mao og Deng og deres respektive perioder som ledere av Kina.
Makt og stabilitet
Det blir nå hevdet at Xi Jinping har en like sterk maktposisjon i Kina som Mao og Deng hadde, om ikke enda sterkere. En statsleders makt kan imidlertid ikke måles ut fra formelle maktposisjoner alene. Det må også tas hensyn til uformell makt, motmakt i form av politisk opposisjon, og om lederen har et sterkt eller svakt byråkrati til disposisjon for å implementere og utøve sin politikk.
Som Kinas president, leder av kommunistpartiet og landets militærkommisjon har Xi Jinping like mye formell makt som Mao hadde, og mer makt enn Deng. I tillegg har Xi tilgang til et mer profesjonelt og høyere utdannet byråkrati enn noen av sine forgjengere. Mao styrte imidlertid Kina på en annen måte enn Xi. Mao rev ned strukturer og institusjoner for å bygge et nytt Kina, og styrte landet gjennom politiske kampanjer og kontinuerlig revolusjon. Hans radikale politikk skapte motstand innad i partiet, men Mao knuste alle forsøk på å svekke hans posisjon, enten ved å fengsle de som prøvde, som statsminister Liu Shaoqi på 1960-tallet, eller ved å mobilisere folkemassene, som under Kulturrevolusjonen.
Deng Xiaoping styrte Kina mer gjennom uformell makt, nettverk og bakkanaler enn i gavn av formelle posisjoner. Fra Maos død i 1976 til Dengs egen bortgang i 1997 hadde Kina fire partiledere – Hua Guofeng (1976-81), Hu Yaobang (1981-87), Zhao Ziyang (1987-89) og Jiang Zemin (1989-2002), men det var aldri noen tvil om hvem som egentlig trakk i trådene når de viktigste beslutningene skulle tas. Hu Jintao, Jiang Zemins etterfølger, ble for øvrig også utpekt av Deng til landets fremtidige leder. Med bakgrunn i Maos allmektige posisjon og kaotiske regjeringsperiode la Deng stor vekt på stabilitet. Han oppfordret til at Kinas leder skulle inneha alle de tre posisjonene som president, generalsekretær i kommunistpartiet og leder av landets militærkommisjon for å unngå interne maktkamper. Som motvekt gjenoppbygde Deng Kinas byråkrati, argumenterte for et tydeligere skille mellom parti og stat, fikk på plass faste rammer for lederskifte og la grunnlaget for et mer kollektivt lederskap for å unngå en ny ‘Mao’.
Da Xi Jinping kom til makten i 2012 var han den første kinesiske lederen på over 30 år som ikke hadde blitt direkte utpekt av Deng Xiaoping. Xi fikk tildelt et sterkt mandat av partiet, og han har gradvis styrket sin posisjon ved å spille på nasjonalistiske strenger og bruke anti-korrupsjonskampanjer til å rydde av veien politiske motstandere. Mens Deng var en mer tilbaketrukket strateg som delegerte og overlot viktige lederverv til andre, er Xi selv leder av de fleste overordnede arbeidsgruppene i den kinesiske partistaten. Xi har tilegnet seg en så sterk maktposisjon at det nå er bekymring for at han skal reversere de institusjonelle reformene Deng fikk på plass, og dette skaper ny usikkerhet om Kinas stabilitet.
Politisk og økonomisk ideologi
Xi representerer første generasjon kinesiske ledere som i sine barne- og ungdomsår selv ble ofre for Maos kulturrevolusjon. Xi fikk egen skolegang avbrutt, og da Xi var 10 år gammel ble hans far skjøvet ut i den politiske kulden. Det har derfor vært knyttet stor spenning til hvordan Xi som leder ville forholde seg til maoismen. Xi vektlegger stabilitet, men det er vanskelig å vite i hvor stor grad dette skyldes Kulturrevolusjonen eller kommunistpartiets generelle fokus på regimestabilitet. Xi har imidlertid ingen problemer med å skape en personkult rundt sitt lederskap som minner om Mao, og mens partiets propagandaapparat nå bygger opp Xi og Mao, blir Deng tonet noe ned.
Xi revitaliserer deler av Maos politiske og ideologiske retorikk, men Xi deler likevel ikke Maos politiske og økonomiske ideologi. Xis politiske doktrine bygger på en blanding av sosialisme, kapitalisme, leninisme, maoisme og nasjonalisme, og han uttrykker en stolthet over kinesisk sivilisasjon, kultur og historie som skiller ham fra Mao. Videre, mens maoismen hadde sterke trekk av anti-intellektualisme, har Kinas kommunistparti aldri hatt så mange høyt utdannede medlemmer som nå. I tillegg, mens Mao førte en anti-kapitalistisk økonomisk politikk har Xi snarere videreutviklet Deng Xiaopings blandingsøkonomiske modell, offisielt kjent som «sosialisme med kinesiske særtrekk».
For å opprettholde en høy økonomisk vekst må Kina prioritere utvikling av privat sektor, innovasjon og teknologisk nyvinning. Kinas lederskap er klar over dette, og Xis rapport til Partikongressen i oktober peker også på de riktige temaene. Men Xi legger samtidig stor vekt på statlig kontroll, regimestabilitet og sikkerhet, og balansen mellom privatisering og innovasjon versus kontroll og stabilitet kan bli meget krevende for Kina de neste årene.
Utenrikspolitikk
Et lands utenrikspolitikk formes både av lederskap, nasjonale særtrekk og den internasjonale maktbalansen til enhver tid, og dette gjelder selvsagt også for Kina. Da Mao Zedong proklamerte opprettelsen av Folkerepublikken i oktober 1949 var det to supermakter i det internasjonale systemet; USA og Sovjetunionen. I startfasen på den kalde krigen var det helt naturlig for Maos Kina å lene seg på Sovjet. Mao var likevel skeptisk til Moskvas forsøk på å overstyre Beijings nasjonale og utenrikspolitiske veivalg, og vennskapspakten mellom Kina og Sovjet falt sammen på begynnelsen av 1960-tallet. Bruddet med Sovjet isolerte Kina, og bidro til at Mao tilnærmet seg USA. Maos normalisering av forholdet til USA på begynnelsen av 1970-tallet la grunnlaget for USAs engasjementspolitikk overfor Kina de neste 50 årene.
Deng Xiaopings «reform og åpning»-politikk (økonomiske reformer og åpning til omverden) var en naturlig videreføring av Maos utstrakte hånd til USA. Gjennom 1970- og 80-tallet var Kina en de facto alliert i USAs oppdemmingspolitikk av Sovjet, og Deng prydet forsiden av Time Magazine som «Man of the Year» to ganger, i 1978 og 1985. Deng satte økonomiske reformer øverst på agendaen, og han var opptatt av at Kina skulle holde en lav profil internasjonalt. Deng var klar over at en overivrig eller aggressiv kinesisk utenrikspolitikk kunne gi grobunn for en «Kina-trussel» persepsjon i USA og Vesten, og at dette ville undergrave Kinas økonomiske vekst og tilbakekomst som en internasjonal stormakt. Dengs utenrikspolitiske linje ble i stor grad videreført under både Jiang Zemin og Hu Jintao.
Da Xi Jinping tok over som leder i 2012 var Kina tettere integrert i internasjonal økonomi og multilaterale organisasjoner enn noen gang før, og til tross for mangler med hensyn til menneskerettigheter og frihandel etterlevde Kina i stor grad sine forpliktelser i de aller fleste internasjonale institusjoner. I dag, ti år senere, ser vi konturene av en polarisering mellom Kina og vestlige land. Denne endringen skyldes i hovedsak to utviklingstrekk.
For det første har Kina vokst frem som en ny supermakt ved siden av USA. I et internasjonalt system med to supermakter vil begge disse landene begynne å se på hverandre som rivaler, og deres gjensidige avhengighet blir oppfattet som en potensiell sårbarhet i stedet for en styrke. For det andre har Xi Jinping fremmet en mer aggressiv utenrikspolitikk enn sine forgjengere. Kinas makt og Xis politikk har i sum bidratt til at Kina nå fremstår som en potensiell trussel for den etablerte internasjonale orden.
USA og Kina bygger derfor nå militærmakt for å balansere hverandre, og de vedtar politikk som skal redusere den økonomiske og teknologiske avhengigheten av hverandre. EU ser på Kina som en systemisk rival, og NATO ser på Kina som en sikkerhetspolitisk utfordring. Sett fra Beijing er Russland en viktig partner i rivaliseringen med USA, mens sett fra Europa fremstår Kinas partnerskap med Russland som en trussel for europeisk sikkerhet. Med Kina og USA som supermaktrivaler trer deres uenighet om Taiwan frem som det mest sensitive tema i internasjonal politikk, med potensial til å utløse en større konflikt.
Kontinuitet eller brudd?
Mao, Deng og Xi har blitt symboler på tre unike perioder i Kinas moderne historie. Mao er symbolet på Kinas kommunistiske revolusjon og frigjøring fra imperialismen, Dengs lederperiode er synonymt med Kinas økonomiske vekst, mens Xi representerer Kinas tilbakekomst som stormakt. Det er viktig å huske på at disse tre lederne styrte Kina under tre svært ulike perioder og med svært ulike forutsetninger, men en sammenligning av deres lederperioder gir likevel viktig kontekst for å forstå Xis Kina.
Xi Jinping tar ikke Kina tilbake til Mao og maoismen, men hans politikk skiller seg likevel tydelig fra Deng Xiaopings Kina. Xi bryter ned flere av de institusjonelle rammene for stabilitet som Deng innførte, og Xi løfter frem Kinas makt og ambisjoner, mens Deng var opptatt av å spille dem ned. Xi har i stor grad videreført Dengs økonomiske politikk, men Kina vil nå møte større motstand i det internasjonale samfunnet for sin politikk og vekstmodell enn hva som har vært tilfelle så langt.
For videre lesing foreslått av forfatterne:
Boktips: